Hestehovkjærlighet

Og der ligger jeg, ved siden av sønnen min. Han har sovnet, mens øynene mine er åpne, kanskje mer åpne enn noensinne. Jeg ligger ved siden av et annet menneske. Det ser ut som om han er mindre enn meg, men hva vet jeg egentlig om det. Jeg vet ingenting, det vet jeg, der jeg ligger, ved siden av sønnen min. I et øyeblikk blir bare pusten hans vesentlig, den tar all plass, fyller meg med ham, med meg, med alt som er. Konsentrert fokuserer jeg på ett og ett av hans hårstrå, krøller som jeg frykter blir borte når vi klipper de av, så det gjør vi ikke. Krøllene. Tenk, jeg har en kropp som kan velge hvilket hårstrå den skal fokusere på, mens alt annet blir like uvesentlig som alt annet. At jeg ikke stoler mer på kroppen min, at jeg hele tiden tror at det er jeg som er den intelligente av oss. Uanfektet puster sønnen min videre. Han har sovnet. Det vet jeg heller ikke hva er, men hva gjør vel det. Opplevelsen av å elske et barn sprenger bort alle tankers lag av asfalt. Han har sovnet, sønnen min, mens øynene mine er åpne.

De 100 viktigste nordmenn

Foto: Flickr/CC/Michael Gwyther-Jones & Mr Thinktank

Foto: Flickr/CC/Michael Gwyther-Jones & Mr Thinktank

Som VG ønsker jeg også å markere starten på det moderne Norge. Svært lite begynte i 1814, minst av alt starten på et moderne land. Det er den starten vi fremdeles venter på. Det jeg i all ydmykhet foreslår, er å legge ned ventingen.

Et moderne Norge er, akkurat som en moderne verden, et sted hvor alle mennesker har lik verdi, hvor kjærligheten til oss selv, hverandre og naturen er grobunn for vår felles samskaping – og hvor det beste for deg alltid vil være det beste for meg. I de 200 årene som kommer har vi muligheten til å skape et moderne Norge. Et godt sted for alle. Det er ikke noe å vente på:

Den du venter på er deg.

Her er kåringen av det moderne Norges
100 viktigste nordmenn:

1. Deg
2. Deg
3. Deg
4. Deg
5. Deg
6. Deg
7. Deg
8. Deg
9. Deg
10. Deg
11. Deg
12. Deg
13. Deg
14. Deg
15. Deg
16. Deg
17. Deg
18. Deg
19. Deg
20. Deg
21. Deg
22. Deg
23. Deg
24. Deg
25. Deg
26. Deg
27. Deg
28. Deg
29. Deg
30. Deg
31. Deg
32. Deg
33. Deg
34. Deg
35. Deg
36. Deg
37. Deg
38. Deg
39. Deg
40. Deg
41. Deg
42. Deg
43. Deg
44. Deg
45. Deg
46. Deg
47. Deg
48. Deg
49. Deg
50. Deg
51. Deg
52. Deg
53. Deg
54. Deg
55. Deg
56. Deg
57. Deg
58. Deg
59. Deg
60. Deg
61. Deg
62. Deg
63. Deg
64. Deg
65. Deg
66. Deg
67. Deg
68. Deg
69. Deg
70. Deg
71. Deg
72. Deg
73. Deg
74. Deg
75. Deg
76. Deg
77. Deg
78. Deg
79. Deg
80. Deg
81. Deg
82. Deg
83. Deg
84. Deg
85. Deg
86. Deg
87. Deg
88. Deg
89. Deg
90. Deg
91. Deg
92. Deg
93. Deg
94. Deg
95. Deg
96. Deg
97. Deg
98. Deg
99. Deg
100. Deg

Meditasjon er livsfarlig!

Activism.jpg

Mediterer du? Synes du Mindfulness er spennende? Observerer du pusten din og deg og livet? Og er du klar over hvor farlig det er?

På vei inn til et travelt kontor i dag tidlig kastet jeg tilfeldigvis et blikk bort på resepsjonisten. Hun satt der for seg selv og så rimelig miserabel ut. Jeg vet ikke hvorfor hun hadde det slik, men foran henne stod det en dataskjerm, en slik resepsjonister og andre mennesker gjerne har. Skjermspareren viste et nusselig bilde av to små valper som sov mens den ene holdt rundt den andre. "Just be here now", sto det skrevet på bildet, og innbød til smeltende hjerter og sukkersøt meditasjon. 

Jeg elsker å meditere! Følelsen av å komme tilbake i kroppen min, følelsen av å være tilstede, våken og beredt for alt hva livet og jeg byr på. Noen ganger tilbaketrukket og observerende med dyp pust, andre ganger med full gass inn i direkte og hudløs erfaring. Meditasjon er en fin fin metode, men aller mest et bilde på det å være i livet. For meg er alt meditasjon. Kan jeg være her nå? Og nå? Kan jeg bli her, si ja? Si JA til det som er og måtte oppstå inni meg?

Samtidig er meditasjon livsfarlig, kanskje noe av det farligste som finnes. Meditasjon kan nemlig være en svært effektiv form for søvn. Nei, ikke søvn, søvn

Når du på 34. året sitter der foran PC-skjermen med den samme følelsen av at egentlig, egentlig ville jeg ha brukt livet mitt på å fylle lerretter med maling i alle farger, men.

Når du lar vg.no og TV2-nyhetene fylle deg med søppel som de påstår er virkeligheten og det eneste valget vi har er å holde ut til reklamepausen kommer, og du tenker at de har rett, for hva kan vel én person utgjøre av forskjell.

Når du lar deg selv og sjelen din og alt det fantastiske du bærer inni deg misbrukes, og holdes nede av fortiden og samboeren og sjefen og produktiviteten og systemene – og det nå, nå når verden trenger deg så dyrebart.

Meditasjon er livsfarlig når det brukes som en metode for å slippe å føle. Akkurat som TV og Netflix og heroin og ideologi og så mye annet som vi fyller oss med, og lar oss fylle av, istedenfor å komme til syne som de sårbare og uendelig kraftfulle menneskene vi er.

De sosiale opprørsbevegelsene Occupy Wall Street og Indignados i Spania fikk stor inspirasjon fra en pamflett, skrevet av den gamle franskmannen og motstandskjemperen Stéphane Hessel. "Bli sint!", het den, og oppfordrer til ikkevoldelige og fredfulle protester mot de massive sosiale forskjellene i verden i dag. 

Jeg ser meditasjon og indre arbeid som en vei til fred – av så mange årsaker. En av de viktigste er at det setter oss i kontakt med kroppen og følelsene. I kroppen og følelsene ligger ikke bare visdommen, men også ressursene og kraften vi alle har til å ta valg som er riktige for oss. Riktige for hverandre. Riktige for planeten vi bor på. Uavhengig av hva vi tenker om det: Vi henger sammen. Det som er godt for deg, vil nå og for alltid også være godt for meg. 

Så mediter, min venn. 
Mediter, og bli aller helvetes sint. 
Bli glad. 
Bli fyllt av lykke og ekstase. 
Bli stille. 
Bli deg.

Fiskekraft. En historie om menn, selvtillit og torskefilet.

Der sto jeg, med en oppglødd guttunge på hver side, med fiskeslo i den ene hånda og en skarp filetkniv i den andre, og følte meg fullstendig som en taper. Dette klarer jeg aldri, tenkte jeg. 

Jeg elsker å fiske. Denne gangen var det en omtenksom nabo som kom på døra med tre nytrukne torsker, men havet og fisken som kaller det sitt hjem har alltid vært en viktig del av mitt liv. Historier om Lofotfiske, makrellstimer på Sørlandet, storsei i fjorden og små ørreter stekt på bål. En sjø av gode minner. Sen sommersol og sultne måker. Stille venting, deilig kjedsomhet og intens glede på grensen til rus når stanga endelig bøyer seg. 

Det meste jeg kan om fiske har jeg lært av faren min. Og farfaren min. Og onkelen min. Tre menn på samme gren, fire med meg. Seks med sønnene mine. Ingen av oss har livnært oss av fisken på noe vis. Allikevel har det vært en viktig del av vår historie. En fortelling som fletter seg innimellom relasjoner, hytteturer og hverdagskost. Å være selvberget med mat. Ferskfisket nytelse. Barnlig glede med innslag av dypt alvor. Som alle familier har min også ulike fortellinger som sammen utgjør et slags bilde av hvem vi er. Sammen, og hver for oss. For meg er fortellingen om fisken for det meste en sommerbris, et varmt og bekreftende eventyr. Helt til jeg skal skjære filetene ut av den helvetes torsken.

Uroen kommer snikende før naboen har lukket døra. Jeg aner hva som kommer. Gutta mine vil ikke ha kokt fisk og de er for store til å stekes hele i panna. Fiskene, mener jeg. Det er ingen utvei. Jeg må hente fram den dyre filetkniven jeg kjøpte en gang jeg ikke hadde råd, jeg må stå der med to umettelige små troll på hver sin side, troll som aldri får svar nok, som vil vite alt om nyrer og magesekkens innhold og den gjennomsiktige kula inni fiskeøyet. Alt det er fint, kjempefint, men det står i veien for oppgaven, dagens ildprøve, nei, vær ærlig nå; Manndomsprøven. Klarer jeg det denne gangen? Dette klarer jeg aldri, tenker jeg.

Men det klarer jeg jo. Å filetere en torsk er jo ikke så innmari vanskelig. Det er ikke smøring av langrennsski vi snakker om. Ja vel, så glipper det litt her eller blir med et bein der. Middag blir det. Stekt torsk med hvitløk og masse smør. Mette, lykkelige smågutter, med sine første, dissekerte fiskeøyer bak seg. 

Det heter seg at man ikke fanger fisk med tørre fingre. Alle historiene jeg bærer på, alle historiene om livet og fortiden og familien, hele det sammensatte bildet. Noen er gode, andre er vonde. Det de har til felles, alle sammen, er at de er historier. Ja, de dukker opp som tanker. Ja, de manifesterer seg i kroppen som følelser. Men de er og forblir ikke virkeligheten. "Dette klarer jeg aldri" er kun en idé. 

Å være selvberget handler ikke bare om mat. Det handler om å plukke opp filetkniven, ta den i hånda, og ta for seg av alt det fantastiske livet byr på. Det er det som er virkeligheten! Akkurat som to små gutters jubel og smaken av akkurat passe filetert og nystekt torsk fra panna.

Kunsten å være nok

Foto: Helene Habberstad

Foto: Helene Habberstad

Sist fredag kjøpte jeg Dagens Næringsliv, det gjør jeg i blant. På forsiden sto det skrevet med fete typer: "Gullalder for bankene: Har aldri tjent mer penger." Og så: "De største bankene økte overskuddet med en femtedel ifjor. DNB-sjef Rune Bjerke deler ut 4,4 milliarder kroner til aksjonærene etter tidenes resultat." 

Det er sikkert hyggelig for aksjonærene, det. Og for Rune Bjerke. Det er godt å gi. Og å få. 

Samtidig får det meg til å tenke meg om. Jeg ser sikkert 1000 slike overskrifter for hver gang jeg tenker meg om, men denne gangen tenkte jeg. Nå tenker jeg. Det vil si, jeg forsøker å kjenne etter. Mens 3-åringen min ligger og forsøker å sove, og 5-åringen min sitter i badekaret og jubler. Det er ikke så lett. Både hodet og følelsene virker helt tomme. Hva er det egentlig å si?

Er det dette vi har kommet hit for? 

Ja, vi kan godt diskutere kapitalisme og sosialisme og de andre flotte ismene, men akkurat nå vil jeg gjerne la de ligge. Jeg tror de er et blindspor, i alle fall gjør de meg fort blind for alt annet. Jeg ber ikke en gang om diskusjon. Men jeg vil gjerne dele hvordan virkeligheten oppleves for meg. Og høre hvordan den oppleves for deg. 

For er det virkelig dette det handler om? Livet? Penger, penger og mere penger. Strukturer som holder milliarder av mennesker nede, mens det gir milliarder til noen andre få. Undertrykkelse, grådighet, separasjon, lidelse. Dem og oss, og oss og dem. Er det dét barna mine vokser opp til? Og for? 

Nå skal du høre. Først blir jeg sint. Så kjenner jeg meg maktesløs. Deretter trist og lei meg. Tom. Enda tommere. Og så, så blir jeg sint igjen.

Det er nok penger her. Det er nok ressurser. Nok mat, nok vann, nok plass. Nok kjærlighet. Det er nok av alt som trengs for å leve menneskeliv i balanse med oss selv, hverandre og naturen vi lever i. Det er nok. At noen tror at et system må oppretteholdes fordi det bare er sånn, har ingenting med saken å gjøre. Det er nok. 

Revolusjonen, den enorme samfunnsendringen som skjer akkurat nå, mens ungene våre sover og jubler og puster, er at vi mennesker også oppdager at vi er nok. Jeg er bra nok, men ikke bare det, det er nok å være meg. Jeg er verdifull. Jeg behøver ikke forbedre meg eller ta meg sammen. Du trenger ikke bli noe annet enn det du er. Her og nå er vi alt som trengs. All verdien som betyr noe er representert ved at du ER. Ved at jeg er. Barna våre. De vi elsker. Vi er alle nok. Vi trenger ikke alle symbolene og bilene og aksjeutbyttene. Vi trenger ikke å bli best. Ikke å bli bedre, engang. Vi er allerede nok. 

Hver dag kjenner jeg på det motsatte. Jeg er godt opplært, og det river og sliter i meg når jeg kjenner på alt som mangler i mitt eget liv. Alt jeg både trenger å ha og være for kanskje muligens endelig å være nok. Det er en del av det. I anerkjennelsen av våre skygger og sår ligger muligheten til gjenkjennelse og healing. Det er greit å være menneske. 

Følelsen av maktesløshet er en naturlig konsekvens av det verdensbildet de fleste av oss har vokst opp i. Der livet er rasjonelt og hierarkisk skrudd sammen, der du og jeg er to separerte deler i et kaldt univers. Om det åndelige aspektet overhodet tas med, preges det av en ekstern gudsskikkelse som dømmer oss ut fra hva som er rett eller galt. Hvordan kan det da bety noe fra eller til hva jeg gjør? Hva jeg tenker og føler, lille ubetydelige meg? 

Men det verdensbildet stemmer jo ikke. Det har det aldri gjort. Som så mye annet er det satt sammen i et ønske om kontroll og frykt for det ukjente. I et annet bilde, et hvor universet henger sammen, hvor vi alle er en del av noe større, hvor alt levende på en eller annen måte er ett – der har store, betydelige deg absolutt ALT å si! 

Når du er en del av meg og jeg er en del av deg blir det raskt veldig tydelig hvor betydningsfulle vi er. 

Det er greit å være menneske. Det er greit å ville ha aksjeutbytte og greit å tro at det er viktig. Poenget er ikke å kjempe mot de som tror det, selv om jeg tror noe annet. Poenget er å se vennlig på den delen av meg som også gjerne vil ha mer. Og så vite at jeg er nok. Selv når jeg ikke kan kjenne det. Når jeg så vender meg mot deg – mot livet – skaper mine handlinger en verden hvor vi kan leve i balanse med oss selv, hverandre og naturen. Det samme gjør dine handlinger.

Du er nemlig nok.

3 magiske veier til lykke

sunset

Det er ingen grunn til å lete lenger. Her er oppskriften til lykke. Den er velprøvd, gjennomlevd og mangler fullstendig referanser til Harvard-studier. Derimot inneholder den noen ting du ikke vil lese, noen ting du vil lese og kanskje noen ting du ikke har lest før. Og alt det om det vi alle vil ha: Lykke!

1. Magi
Du må ned i dritten. Overalt forteller verden deg noe annet, men sorry: Du må ned i dritten. Det er der det skjer. Med mindre du vil vasse i dritt for resten av livet må du på et eller annet tidspunkt skjære igjennom, se på de greiene fra barndommen som gjør vondt selv om det gjør vondt og ta ansvar for sårene dine. Shit hurts, og det gjør det for alle. Jeg kjenner ikke en kjeft som har kommet seg uskadet gjennom livet. Det former oss, det gjør oss så pissredde at vi bygger gigantiske reisverk rundt oss bare for å unngå å kjenne på det, men nok er faen meg også nok. Det er en grunn til at lotusblomster vokser i søla. Troll tåler ikke lys. Og i det øyeblikket du bestemmer deg – i det nanosekundet du tar sjansen på å utforske det ubehagelige – der begynner magien. 

2. Til lykke!
Du er her! Du er et mirakel, et resultat av en utenkelig lang rekke av tilfeldigheter, tenk det, du er et menneske! Kjøtt og blod og celler som deler seg, bevissthet som oppstår, intelligens, kapasitet, empati, kjærlighet. Du er alt det og mer. Du er erfaringene og kunnskapen, lyset og mørket, musikeren, musikken og den som lytter. Du er her. Observatøren og deltakeren. Men mest av alt er du deg. Det finnes ingen ord som er i nærheten av å kunne beskrive deg. Du vil alltid være så mye mer. Så uendelig mye mer. Jeg kjenner meg ydmyk når jeg skriver dette. Jeg kjenner meg ydmyk når du leser dette. Jeg føler min storhet og min litenhet, min uendelighet og min begrensethet. Min menneskelighet. Og gjennom den, din menneskelighet. Du er alt det. Du er alt det og mer. Og du er her.

3. Veier
Lykken finnes ikke. Den eksisterer kun i hodene våre som en idé, et konsept. Når vi forsøker å leve opp til idéen om lykke, skaper vi en kunstig distanse til livet og erfaringen av det. Ironisk nok sørger "lykken" for at du holder deg i god avstand til lykke. For opplevelsen av lykke finnes. Som alle andre menneskelige opplevelser er den en tilstand, noe som i sin natur kommer og går, og som oppfyller sitt potensiale når vi lar den leve i oss og gjennom oss. Gir vi den navn, blir den mindre. Holder vi den fast, blir den borte. Når vi forsøker å gjøre den til en vei som er bedre enn en annen, skaper vi igjen avstand.

Kanskje virker dette forvirrende, men i grunn er det svært enkelt. I fraværet av Lykke skaper vi rom for lykke. Idet vi beveger oss fra tankene og konseptene og ned i kroppen og følelsene, skaper vi rom for livet. Det kan beskrives som magisk. Det kan sees som en vei. Og lykke er et deilig ord.

En helt vanlig dust

snøfnugg.jpg
 

Jeg liker ofte å tro at jeg er spesiell. At det er noe ekstra ved meg, et unikt talent, en utvalgt sjel. Dag etter dag har jeg lengtet etter å endelig bli noe, etter å slippe ut de ville hestene som utålmodig venter i den trange stallen jeg kaller kropp. En dag, en dag skal jeg bli en superstjerne, verdensberømt og tilbedt, synlig for alle. En dag skal jeg bli synlig. Da skal alle få se hvor spesiell jeg er.

Men jeg er jo bare en helt vanlig dust! 

Jeg roter rundt i dette underlige mysteriet av et liv, lettere kaotisk og svært ofte forvirret. Hjelpeløst forsøker jeg å holde kontroll, styre det i en fornuftig og spesiell retning, som om livet er interessert i hva jeg synes. Ah, for en slitsom idé det er, å skulle være spesiell! Å bruke livet på å lete, men enda mer på å vente. Her sitter jeg. På venterommet. Bussen til den unike, spesielle, fantastiske og synlige versjonen av meg går snart. Snart, går den! Det vet jeg, for jeg har sittet her lenge. Men nå, nå går den snart. 

Det morsomme er at denne unike, spesielle, fantastiske og synlige versjonen av meg bare venter på at jeg skal bli ferdig med å ville være noe annet enn det jeg er. 

For jeg er jo spesiell. Det er noe ekstra ved meg. Jeg har mer gaver enn julenissen på en god dag.  Og ikke bare det, jeg er en gave. Jeg er guds største gave til verden. Akkurat som deg. Jeg er resultatet av titusener av år med tilsynelatende tilfeldigheter, jeg er millioner av celler som på mirakuløst vis vet nøyaktig hva de skal gjøre. Jeg er trærne og fuglene og vinden som beveger på alt. Jeg er det jeg er. Og det jeg er, er så stort at det aldri vil kunne beskrives med ord. 

Du og jeg. Vi er helt vanlige duster. Og helt ekstraordinært spesielle. Alt det er vi akkurat nå. Når du leser dette. Når pusten din går inn og ut. Når alt er som det er.
Nå. Nå.
Nå.

(Foto: Birgitta Eva Hollander)


Denne teksten ble først publisert som en del av månedsbrevet THE FIELD. Likte du det du leste? Legg inn din epostadresse under for mer!

Ærlighet og kjærlighet: En ny begynnelse

img_7636257.jpg

Jeg kler meg naken til det nye året. Genser, bukse, sokker, truse. Alt skal av. Har du noen gang sett en naken kropp? Naturligvis har du det, men det jeg mener å si er: Har du noen gang sett en naken kropp?

Har du stått naken foran speilet uten å tenke? Uten ord, uten merkelapper og tusjstreker? Det vi ser er ikke alltid det vi tror vi ser. Et mirakel, et under, et kunstverk? Universets fortryllende lek med atomer, en skjønnhet langt bortenfor ord? Der står du, naken foran speilet. Her står jeg, like avkledd.

Jeg har vært tenåring, jeg også. Brystet og ryggen full av kviser, som om ikke ansiktet gjorde jobben godt nok. Skam, skam, skam og årevis med hvem jeg burde være eller skulle ha vært, med flass og skjeve tenner og for liten eller for skjev eller for et eller annet bare det ikke er som det er. Fremdeles kan jeg finne meg selv, nydusjet, frisk og fullstendig overbevist om at jeg er feil. Jeg samler på historier og gjør dem til meg. Men det jeg mener å si er: Har du noen gang sett en naken kropp?

I den grad det finnes et svar er ærlighet en god begynnelse. Å være ærlig. Hva annet har vi, egentlig, enn ulike grader av ærlighet? Jeg vil gjerne være helt ærlig, så ærlig jeg kan. Ærlig om hvem jeg er. I den grad det finnes en sannhet er du en god begynnelse. Å være deg. Hva annet har du, egentlig, enn ulike grader av deg?

Det utrolige, det besnærende med ærlighet er at den kommer fra kroppen. Ærlighet er ikke noe du skaper eller konstruerer. Den må lyttes til. Som et fininnstilt instrument, en Stradivarius, et symfoniorkester. Kan du legge en strategi for hvem du egentlig er? Eller kan du være stille, være deg? Stillheten er ærlighetens nære venn. Gjennom de to kommer virkeligheten til syne.

I det nye året vil jeg være stille. Naken, og stille. Det jeg ser er det jeg ser, det jeg sanser er et ekspanderende univers. Har du noen gang sett en naken kropp? Har du danset uten klær? Har du omfavnet det som bor i deg, du fortryllende lek med atomer du?

Jeg kler meg naken til det nye året. Gjennom stillheten kommer sangen, kommer dansen, kommer deg, kommer meg. Jeg ser deg. Jeg gleder meg.

(Foto: Filiz Telek ♥)