Tre gode grunner til å skrive

1. 
Jeg skjønte det da hånda mi traff veggen med full kraft. Skriket høyere enn smerten. Raseriet gikk foran meg ned trappa fra soverommet, på vei til en sønn som ikke sov. Det gjorde ikke jeg heller. Det vil si, jeg sov. I våken tilstand. Jeg var ikke her. Det gjorde vondt, altfor vondt, og jeg skjønte det. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg skjønte det. 

Klokka var fem på morgenen da jeg satte meg ned. Gjorde som vennen min lærte meg, Zen-buddhisten som hadde meditert seg ut av herointåka. Ingenting så vanskelig at ikke det enkleste i verden kan løse det: 

Jeg pustet inn.
Jeg kjente at jeg pustet inn.
Jeg pustet ut. 
Jeg kjente at jeg pustet ut. 

Og så begynte jeg å skrive.

2. 
I fjor lanserte jeg min fjerde diktsamling. Jeg elsker å lage bøker, elsker taktiliteten, papiret, lukta, magien i reisen fra vage fornemmelser til trykte bokstaver mellom to permer, den litt rare stoltheten og ydmykheten når boka reiser avgårde til noens hjem. Jeg elsker når bøkene mine blir brukt. Over morgenkaffen, til en elsker, i en begravelse. Som trøst, som håp. Som inspirasjon.

Men å skrive er å skrive. 

Å skrive, særlig det som kjennes sant og ekte, er en bevegelse mot øyeblikket. Mot tilstedeværelsen, mot en slags levende stillhet som gjør oss i stand til å lytte. Å skrive er renselse. Å skrive er tilgivelse. Ja, det er fint å ha et mål. Men å skrive er alltid nok. Det er nok i seg selv.

3.
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

(Hans Børli)

Ritualer ser ut til å være et innebygd behov i oss folk. En jevnlig praksis som holder oss fast og som vi kan holde oss fast i. For noen er det kruttsterk kaffe om morgenen, noen minutter ved kjøkkenvinduet, småfuglene og solsikkefrøene. For noen er det solhilsen, downward facing dog og en halvtime på meditasjonsputa. 

Og jeg? Jeg skriver.

Ikke til faste tider, selv om jeg tenker det ville gjort meg godt. Men når jeg skriver, er det alltid veien hjem. Enten jeg er på Nesoddbåten eller i senga, enten jeg er stressa, sur eller helt rolig. Ordene som skrives ned kjennes ofte små og ubetydelige ut i begynnelsen. Keitete og flaue. Litt som å være 13 år hver gang du skal ut på dansegulvet. 

Sånn er det å være menneske: Vi har lært at det vi har å komme med ikke er noe særlig, ikke engang når publikumet bare er oss selv. Det er greit. Det kan jeg romme. Det trenger jeg ikke å begrenses av.

Å skrive det som kjennes sant, her og nå, er en vei hjem. Til virkeligheten. Igjen og igjen. Både når den er smertefull og sotete, og når den er deilig, saftig og lysende. 

Sånn kan vi se. Oss selv. Virkeligheten.

Og hverandre.

---

Første mulighet til å dykke inn i skrivingens vidunderlige verden med meg er bare noen uker unna. Fra 31. januar til 3. februar møtes vi på Nøsen Yoga og Fjellhotell for å write our hearts out, med myk yoga fasilitert av Nøsens egen May-Rita Sætervoll, fjellene som stødige medhjelpere og gode samtaler om skrive- og menneskelivet rundt bålet.

Vinteren byr på to skriveretreater:
31. januar - 3. februar og 28. februar - 3. mars

Se for deg denne retreaten som et varmende bål vi samles rundt, slik vi mennesker har gjort i tusenvis av år. Du sitter trygt og godt i en sirkel, blikket får hvile inn i flammene og langsomt kommer du i en dypere kontakt med det som lever i deg. Det som synger i deg.

100 000 stille revolusjoner

Altså, for et kjør! For et heidundranes skrammelverk av et damplokomotiv livet ser ut til å måtte være i 2021! For et mas! Hamsterhjulet går så fort rundt at det kunne vært løsningen på strømkrisa, alle kanaler står på samtidig og robotstøvsugeren prater med kjøleskapet via lyspærene på trådløse nettverk mens vi løser verdensproblemer i metaverset og blir forbanna når ikke den ferdigtygde handlekurven blir levert på døra til riktig tid, ja, tid – alt bare så vi skal spare litt mer tid. Åh, du vidunderlige tid, bare vi hadde hatt litt mer av den?

Men all den tiden vi sparer, bruker vi på å legge inn enda flere effektive bestillinger på enda mere automatiserte løsninger som skal gi oss enda bedre tid.

Hvordan synes du det går?

Jeg mener ikke å stikke kjepper i hjulene for julestresset ditt, altså. Det er ikke vondt ment. Jeg vaser rundt her jeg også, blendet av LED-lys og forventninger om alt det nye som skal gjøre alt så mye bedre. Jeg ønsker meg også en integrert kaffemaskin som kan ha kaffen klar når jeg kommer ned fra soverommet. I fjor kjøpte jeg også airfryer til jul. Den gjorde selvfølgelig alt mye bedre. 

Vi slipper ikke unna å leve i den virkeligheten vi lever i. Jeg er ingen nyluddit, jeg er ikke pessimist og jeg tror ikke verden er i ferd med å gå til helvete. Jeg programmerte mitt eget gloseøvingsprogram den gangen det heteste het MS DOS. Jeg holder kontakten med deg på alle mulige digitale plattformer, og jeg elsker det. 

Men jeg vet også at jeg mister noe viktig, noe livsviktig og essensielt, hvis jeg bare kjøper inn i (og kjøper inn) alt det jeg får presentert som Løsningen.

Det er én av grunnene til at jeg skriver. Metoden min er stillhet. 

Det finnes andre metoder, men dette er min: 

Jeg lukker øynene og følger pustens vei nedover i kroppen. 
Jeg kjenner bakken under føttene mine, 
hører blodet som suser,
legger merke til tankene som danser. 
Noen ganger sitter jeg lenge.
Andre ganger er det bare et par sekunder.

Det er alltid nok.

Noen sekunder med stillhet er alltid nok. Et øyeblikks kontakt med noe som er større enn meg. Større enn maskineriet og hamsterhjulet og integrerte kaffemaskiner. Større enn den trange fortellingen om menneskelivet i 2021. Stort nok til å favne en slags sammenheng. En som jeg hører til i. Og du.

Noen sekunder med stillhet fikser ikke alt. Kanskje er ikke målet å fikse noe som helst.

Kanskje er stillheten, øyeblikket og det som er større enn oss nok.

Kanskje er sammenhengen nok. Favnen. Det vi hører til i. 

Kanskje vi er nok.

Kanskje vi er nok.

Varme hilsener i adventstida fra Åsmund.

3 steg til å skrive et perfekt dikt

Foto: Hannah Grace. Oransje tusj: Åsmund Seip.

Neida. Jeg bare tulla. Jeg aner ikke hvordan man skriver et perfekt dikt. Og i alle fall ikke på tre steg. Perfekte dikt, om de finnes, er uansett ganske uinteressante. Jeg tror mer på det feilbarlige. Det røffe, det usminkede og sårbare og ekte, det som har fått seg noen runder i livets tørketrommel. Eller, for å si det på en annen måte, jeg tror vi kan trenge å snakke om virkeligheten, akkurat sånn som den er. 

Mange spør meg om skriveprosessen min, om hvordan jeg skriver og hvor ordene kommer fra. For at ikke tittelen på denne posten skal være fullstendig bløff, har jeg valgt ut tre spørsmål som jeg på mitt uperfekte vis skal prøve å gi svar på:

Hvordan finner du tid til å skrive? 

Det finnes sikkert like mange måter å skrive på som det finnes blyanter i verden. Hvordan og når jeg skriver varierer en del, men som regel er det som om diktene finner meg og ikke jeg som finner dem. All ære til de som setter seg ned og skriver hver dag, men jeg er ikke en av dem. Jeg går på jobb, lager film og driver et lite kommunikasjonsbyrå. Før jeg satte meg ned for å skrive dette, hadde jeg med kameraet til en gulrotgård i Østfold, og i går jobbet jeg med et magasin om økologisk mat. Og så er det barn og turnoppvisninger og juleavslutning og en middag som må lages når ungene egentlig skulle vært i seng. Men det jeg gjør, det jeg alltid gjør, selv om det kan gå uker mellom hver gang jeg skriver noe, er å lytte. Og vente. Det er på en måte håndverket mitt, metoden min. Jeg lytter. Og så er jobben å være tilstede, å møte opp, når jeg hører noe som er verdt å si.

Skriving begynte i sin tid for meg som en slags meditasjonspraksis, en måte å sjekke inn i kropp, tanker og bevissthet i en periode hvor livet var temmelig intenst. Og så har det utviklet seg til å bli en del av meg. Noen ganger må jeg kjempe for å finne tid. Noen ganger må det gjøre så vondt å bære uskrevne ord inni meg at jeg ikke har noe valg. Mens andre ganger igjen går jeg en tur i skogen, og møter en rødstrupe eller en furu som tar oppmerksomheten min lenge nok til at tankestrømmen stilner og ordene plutselig bare er der. Da er det avgjørende at jeg har noe å skrive på, at jeg kan rable det ned som et halvrabiat skogstroll, at jeg blir stående lenge nok til at ordene får lov til å komme. 

Tiden kommer, den går ikke, var det noen som sa en gang. 

Hvordan oversetter du det du har i hodet til tekst?

De ordene jeg oversetter fra hode til tekst, blir alltid de dårligste diktene. Jeg får stadig idéer til tekster og dikt, ord eller setninger jeg forelsker meg i og pusler med for å sette de sammen til noe bra. Men når jeg til slutt setter meg ned for å skrive det diktet jeg har i hodet, blir det som regel bare tull og nye klær til keiseren. Det er irriterende såklart, så stolt jeg ofte er over idéene mine. Så velklingende det hele høres ut for min indre stemme.

Dikt blir det først når jeg kan slippe taket helt i det jeg prøver å få til. Når jeg kan gi livet et aldri så lite ydmykt bukk og si: Ok. Jeg gir opp.

Det er på en måte ikke opp til meg. Jeg mener ikke at det er Gud eller engelen Gabriel som snakker gjennom meg, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Det er meg, det er jeg som sitter der og lytter og skriver. Jeg bruker meg selv, jeg skriver om livet mitt. Men dikt blir det først når jeg slipper taket. Dikt blir det først når jeg finner tilstrekkelig tillit til livet, og det som vil skrives, akkurat nå.

Hvordan finner du tillit til at det du skriver er verdt noe?

Den tilliten tar jeg ikke for gitt. Jeg kjenner den, og jeg kjenner den oftere enn før. Men dominerende er den ikke. Jeg tviler mye.

Jeg har alltid tvilt mye på meg selv. Jeg har alltid hatt med meg en følelse av at jeg ikke er bra nok. De følelsene er her ennå, de kommer og går, og jeg opplever ikke at jeg har så stor kontroll på dem som jeg gjerne liker å tro. Men det som har gjort en enorm forskjell i mitt liv – og i min skriveprosess – har vært å øve meg på å møte tvilen og frykten og angsten. Helt konkret, å øve meg på å lokalisere den fysiske fornemmelsen av det jeg kaller tvil og frykt og angst, å kjenne etter hvordan jeg har det i kroppen når de følelsene dukker opp. Som regel gjør det vondt i magen, i mellomgulvet eller i brystet. Igjen og igjen forsøker jeg å vende meg mot den fysiske følelsen som jeg ville gjort med en gammel venn. Inkludere den, istedenfor å kjempe så hardt imot. Det er som med yoga – etterhvert blir kroppen mykere, men også sterkere. Etterhvert kan jeg få øye på tilliten, også når tvilen er der.

Hvordan finner jeg tillit til at det jeg skriver er verdt noe? Jeg øver meg på å være sammen med det jeg kjenner når jeg ikke kjenner tillit. 

Og noen ganger, ikke så rent sjeldent faktisk, hopper jeg bare i det og gjør det, skriver det, leser det høyt, gir ut en bok, selv om jeg er redd. For bak der et sted er tilliten. Nesten som pusten. Den er der. Så lenge jeg lever.

-
Har du lyst til å lese den siste boken jeg skrev? HER – eller kunsten å huske hvem jeg er kan bestilles i Poesishopen min, eller i din lokale bokhandel.

Share

Poesimedisin

Den var mørk, skogen. Men det var noe med den. Gjennom den dunkleste delen gikk det en gammel vei som ledet til en benk. En gang hadde de som satt på benken hatt utsikt ut over vannet nedenfor, og lia som reiste seg på andre siden og skygget for den lave vintersola. Men da jeg var guttunge sto benken også godt gjemt bak høye trær. Kjærlighetsbenken, het den. Og stien som førte dit, kjærlighetsstien. 

På veien innover kjærlighetsstien lå det en liten lysning. Litt nedenfor, ikke så stor – en omkranset, mosekledd lysning. Der begravde vi lammene vi mista. De som kom til verden uten liv i kroppen, de som døde en liten stund etterpå. Et lam husker jeg så godt, det var i live da det ble født, men svakt. Mamma og jeg var alene hjemme, vi bar det inn i stua, fyrte godt opp i ovnen og så lå det der i varmen i en balje fylt med høy, mens vi satt rundt og strøk på det, prøvde så godt vi kunne å gni liv inn i kroppen. Men vi klarte det ikke. Pusten gikk langsommere og langsommere, og de lille kreftene som var igjen ble brukt opp i noen desperate sekunder. Mamma forsøkte å blåse livet tilbake i lammet, mamma ville ha forsøkt hva som helst, det vet jeg, men noen ganger er selv hva som helst ikke nok. Vi gråt, rundt lammet og ovnen og varmen og døden, som både er kald og varm. Og så, etterhvert, lagde vi en liten seremoni i lysningen i skogen. Jeg spikket sikkert et kors, eller jeg plukket hvitveis om den blomstret allerede, jeg husker ikke riktig, men jeg husker mosen og lyset, jeg husker lyset i mosen.

Poesimedisin. Poesimedisin er en kjærlighetssti som tar oss med inn i skogen. Men før vi kommer fram, før vi kan sette oss sammen på kjærlighetsbenken, må vi gjennom den mørke delen, det er uunngåelig. Vi må bære det som døden byr på i armene våre, vi må gå de tunge skrittene ned til lysningen og vi må stikke spaden i jorden og kjenne lukten av mold og mose og salt. Først da kan vi kjenne sammenhengen, først da kan vi gjenkjenne stien og medisinen inni oss selv, først da begynner vi å huske at medisinen, det er oss, det er lammet og stien og vintersola, det er oss. Sammenhengen. At vi henger sammen. Det er uunngåelig. Det er medisin. 

Og så. Og så kan vi sette oss. Sammen, på benken. Og det er vår og sola sniker seg over lia på andre siden av vannet og svarttrosten og deg og meg. Det er poesimedisin.

---

Akkurat nå pågår folkefinanseringen av min nye bok HER – eller kunsten å huske hvem jeg er. Følg med på prosessen, bestill en bok og bli med på å gjøre den til virkelighet!