Sammenhengsrevolusjonen

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg står på kjøkkenet og vasker en purre som jeg vet hvor har vokst, en av de aller siste til å komme opp av jorda i år. Ungene leker og jeg tenker på revolusjon. Den kommer ikke, revolusjonen jeg tenker på, den er her allerede. Sakte vokser den fram. Stille. Det er en varsom revolusjon, dette her. Men den er her. Den er her.

Jeg kjenner kvinner som jobber for naturlig fødsel. Bønder som jobber for naturlig mat. Ledere som jobber for naturlig lederskap. Terapeuter som jobber for naturlige relasjoner. Aktivister som jobber for naturlige systemer. 

Mennesker som jobber for sin naturlige måte å være menneske på.

Sakte, men sikkert, begynner de, som tidligere beveget seg helt ute på kanten av både mulighetene og systemene, å nærme seg midten. Det vil si midten finnes ikke, men det gjør vi. Og sakte, men sikkert, begynner vi å bli synlige for hverandre. 

Den følelsen fra barndommen, idet fantasien og leken og spontaniteten gav plass til mer og mer alvor og forventning, den følelsen som var vanskelig å uttale, men som nesten bestandig var der, den følelsen som helst ville rope, skrike, danse, hyle ut i et massivt kor av barnestemmer, gresshopper, ulver og ånder: 

Er dette alt? Er dette virkelig alt? 

Fordi vi kjente det inni oss at livet var så mye mer, at samtalen vi kunne ha med humlene var virkelig, at jorda var levende, at det var meningsløst å ta liv, absurd å forurense, perverst å stresse, galskap å glemme at det vi gjør mot andre, gjør vi også mot oss selv.

For meg var den følelsen mest av alt en følelse av sammenheng. Eller, egentlig blir det feil å kalle den en følelse, for det var mer noe jeg visste, kjente inni meg som et fundament, det var en forutsetning. Min forutsetning. Alt henger sammen med alt. 

Det er noe av det som er så spennende med å være i live i dag. Med å være levende i dag. Overalt kommer sammenhengen til syne, sammenhengen mellom fødende kvinner, bønder, ledere, terapeuter og aktivister. Sammenhengen mellom mennesker, mellom stillhet, hvile og handling. Sammenhengen mellom humler og ... oss.

Har du noengang tenkt på hva en fødsel egentlig betyr? Hva en purre har å fortelle? Hvordan en humle kan lære deg noe om livet?

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. En av grunnene til at jeg orker å fortsette, til at jeg igjen og igjen velger å være her, er at jeg begynner å huske sammenhengen igjen. Jeg husker at den finnes og at jeg finnes i den. At du finnes i den. Jeg husker det ikke hele tiden, men glimtvis. Og det er nok. Det er viktig. Betydningsfullt, vi er betydningsfulle, men i en annen målestokk enn den vi har lært å måle ting etter, ikke bedre, raskere, lengre, større. Ikke engang synlighet er viktig. Det er nesten umulig for et hode å forstå. Men sammenhengen jeg snakker om er ikke lineær, den krever et hopp ut av logikkens baner, den ber om å bli fornemmet, følt, erfart, opplevd, istedenfor å bli forstått. Den kan ikke forstås. Den kan leves.

Å leve i sammenhengen, å være sammen om det. Å være sammen. Sakte vokser det fram. Stille. En varsom revolusjon.

We are here together

Exploring trust. The name of our album and our upcoming tour. I’ve been working on it all day, tasting it, swimming in it, letting it fly. Can poetry and music inspire more trust? It feels like the world is full of gaps, full of empty spaces. The more the world changes the more space. A bit like throwing all the pieces of a puzzle on the ground. There’s a new and surprisingly empty space where they once stuck firmly to each other. Putting them all together again takes time. And for us human beings it also takes trust. The amazing thing however, in the midst of this chaos, is that with trust, the pieces tend to find their way home just like that. Magnetic. Magic. 

Poetry and music are my ways for getting in touch with that trust. If I want those words flowing through me I have no choice. I need trust. It feels the same way to be human, to be here. Can we find ways to live together, can we fill the void with our trust? 

I dream of poetry concerts in sacred rooms. Churches. Temples. In the shadow of an old oak, on top of a rugged mountain. But also in rooms that are sacred by nature, even though we may have forgotten it. Like a refugee center. Or a school, a kitchen, a garden. Around the fire.

Magnetic. Magic. Trust. May our pieces find their way home.

It is the time you have wasted for your sourdough bread that makes your sourdough bread so important

Photo: Birgitta Eva Hollander evabutterfly.com

Photo: Birgitta Eva Hollander evabutterfly.com


I really like to bake bread. And then, a warm slice with loads of salty butter. The downside is that I can’t eat so much bread, but I’ve found my ways. In our cold room we have a big bag of organic, whole grain emmer, low on gluten and high on the good stuff. I recently got a sourdough starter, which makes the bread even more digestible (and delicious), and, most importantly, I let time do its thing.

During the darkest months of the year, we often turned off all the lights inside and gathered around the hearth. My mother called it twilighting, and we looked at the flames and the embers as the dark blue and purple light outside flowed in through our windows and slowly became one with soot and bodies and the glowing space between us. The room was full of dancing shadows. We didn’t have time. We were emerged in it.

Every weekday morning I get up early to make coffee and lunchboxes and breakfast and life. Every weekday morning I feel like I’m under pressure. Am I? Am I really under pressure? I try to get the boys out of bed early enough (and into bed early enough...) to have some time together before we rush out of the house. Break bread, laugh of our silly jokes, get some warm clothes on. And then, more warm clothes. Every weekday morning I try to remember who I am. Who am I? Am I really under pressure? There’s almost never enough time. Elia needs to be in school and we often believe the thought that it is important to be there when the bells ring. So we run. And my breath shortens. And they don’t finish their bread. And I yell at them for not getting their bloody shoes on. And we run. And I drive really fast. And I try to laugh it off. And we run. And we make it, two minutes after the bells ring. 

I just read about a shipping company that’s using traditional cargo ships to sail their loads around the world. In the garden, underneath the humble snow that came last night, are sunflower seeds and tiny onions, patiently waiting. The boys are in school. My mother, when I give her a call, often sits by the hearth, her feet stretched out towards it, almost like sunflowers and onion greens stretch towards the sky. And in my kitchen, I prepare the dough in the afternoon and leave it until the next morning. It takes almost 24 hours before we can eat our freshly baked bread. I wish it would take even longer. The dough, the fermentation, the melting butter. The boys. The fire. These are my teachers. It is time.

 

(Bread. Recipes bore me. Nevertheless, here’s an idea of a slow bread:

2/4 Emmer flour
1/4 Spelt flour
1/4 Buckwheat flour
A small cup of oats
Sesame seeds
Sunflower Seeds
Linseeds
Sea salt
Honey
A pinch of yeast
Sourdough deliciousness
Enough water (and then a little more)

Mix it and give it some love. Leave covered for the night. Give it some more love and distribute it in loaf pans greased with butter. Leave for another hour, then bake on 180C for about an hour. Take it out of the pans, dance for an hour. Add salty organic butter and love.)

(Have some cargo to ship? Check out Fairtransport.)

(Yes, the title is borrowed and remixed from Antoine de Saint-Exupéry and his Little Prince. Here's the original: “It is the time you have wasted for your rose that makes your rose so important.”)

 

Kjærlighet er den nye oljen

Jeg slår barna mine hver dag og tenker at det er helt greit. Barn må jo lære disiplin, de må herdes og forberedes på den harde virkeligheten som venter dem. Og så må de lære å skjerpe seg. Men, det er bare en ting. Jeg har en stemme inni meg som er innmari irriterende. Den er der nesten hele tiden, som en uro i mellomgulvet eller en veps i øret. Stemmen sier at det ikke er naturlig å slå barn. For noe vås! I tillegg driver folk i bygda og kommenterer blåmerker og brukne armer, som om de har noe de skulle ha sagt om måten jeg oppdrar mine barn på. Planen min er å oppretteholde julingen på dagens nivå til 2030, minst. Jeg har jo tross alt lagt ned en innsats her, kan ikke bare gi meg da vet du. Ja, ja. God jul da!

(Kjære Statoil! Du finnes ikke. Du er en tenkt konstruksjon som i realiteten består av mennesker. Sånn er det med stater og organisasjoner og kommuner også. De finnes ikke. Men mennesker. De finnes. Det gjør også dyr. Planter. Fisker. Og kjærlighet. Ja, kjærlighet finnes. Og selv om vi alle er redde og har  destruktive mønstre som får oss til å gjøre destruktive ting, så tror jeg at kjærligheten er kraftigere. Jeg slår ikke barna mine når kjærligheten min for dem får nok plass i livet mitt. Sånn opplever jeg det er med jorda også. Og mellom mennesker. Som finnes. Derfor, kjære mennesker: Her er litt kjærlighet. Den er abstrakt og i form av ord, men, tro meg, den kommer fra hjertet. Den finnes. Kjærligheten finnes.)

I dag 18.12.15 skriver NRK at Statoil investerer for 8,2 milliarder på Oseberg-feltet, en utbygging som gir over 100 millioner fat olje tilbake. Dette er mitt svar. 

This is my birthday wish:

 

I wish that you take a moment. 
Just a small, little moment,
where you see if you can find something natural. 
Nothing spectacular, nothing big.
Like a round stone that fits in the palm of your hand. 
Or a dry leaf.
A friend.
Maybe a carrot.
Or your breath. 
And you spend that small moment with it. 
Just a small moment, with something natural.
Now, see if you can listen to it. 
If there’s something there that you can listen to.
It may sound strange, but
if you listen to something,
you might learn from it.
And if you learn from it, 
you might care for it.
And if you care for it, 
you might also fall in love with it.
And if you fall just a tiny bit in love,
that love will open you up.
And if you’re opened up, well,
nobody knows what happens then,
and that’s my birthday wish right there.
For my children and their children, 
for seven generations and more.
The miracle of
open

 

Thank you.

 

Mulighetenes land

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander


Hvis jeg var et godt voksent menneske i Norge, med ressurser og karriere og nettverk og penger, slik svært mange godt voksne mennesker i Norge er, og jeg samtidig hadde gått med en snikende følelse i mange år av at noe ikke stemmer. Hvis jeg så ut på menneskene rundt meg, de på min alder, barna deres, kanskje til og med barnebarna, og jeg merket at den snikende følelsen vokste, hvis jeg så ut på verden, på naturen som jeg er så glad i, på skyggene av fremtiden slik den stiger frem, og jeg merket at følelsen vokste enda mer, som en uro i mellomgulvet kanskje, som en velkjent fornemmelse av at det er noe grunnleggende, noe fundamentalt i måten vi er sammen på, bygger samfunn på, måten vi jobber og lever på, ja, noe i selve grunnfortellingen om hva det vil si å være menneske som rett og slett ikke er sant for meg. Hvis jeg var et godt voksent menneske i Norge som kjente alt dette og mer, da ville jeg nok også kjent på en følelse av hjelpeløshet, en slags forvirring som jeg ikke hadde visst hvordan jeg skulle bli kvitt, fordi, hallo, se deg rundt. Alle ser jo fornøyde ut. Og hva kan en mann eller en kvinne gjøre, det er jo ikke noe jeg kan gjøre, verden er verden og man må jo se realistisk på det. Og så, samtidig som stemmen i hodet mitt gjentar velbrukte argumenter for oppretteholdelsen av et skjelvende status quo, sier den snikende følelsen i magen, i beina, i timene før jeg endelig sovner av utmattelse, noe helt, helt annet. Den sier at noe må skje. Noe må endre på seg. Hadde jeg bare visst hvordan.

Nå. Hvis jeg, Åsmund, nesten 34 år, poet og inderlig naiv drømmer, skulle gi et råd til deg, kjære voksne medmenneske, så ville det vært dette: 

Se deg rundt. Se godt og lenge, helt til du ser et menneske, gjerne ungt, som forstyrrer deg. Som bryter med noe, som vekker uroen, fornemmelsen, følelsen. Kanskje er det en billedkunstner. En danser. Graffitiartist. En urban gartner, en som planter frø i byens veikanter. Kanskje er det en flyktning som snakker litt høyere. Eller en skribent som snakker litt lavere. En gründer uten begrensninger. En permakulturist, en doula, en homeopat, en fotograf. En sjaman, en forfatter, en ungdom som dropper ut av skolen fordi hun også har den følelsen. En som gjør ting du ikke kan plassere, ting du ikke forstår, ting uten navn. Kanskje er det en historieforteller som hjelper deg til å se Fortellingen om menneskene på en ny måte. Kanskje er det et menneske som står helt på utsiden av alt du gjenkjenner som systemer. Kanskje blir du irritert, provosert, kanskje blir du redd. Da er du på rett spor. 

Gå til uroen. Gå til mennesket som forstyrrer deg mest, som forstyrrer grunnfortellingen, som gjør det du ikke forventer. Gå til henne. Gå til ham. Gå til henne med følelsen, gå til ham med fornemmelsen. Gå til henne med ressursene og pengene, gå til ham med nettverkene og karrieren din. Og si «Hei!». «Her er jeg!». Det er alt. Det er alt som trengs. Du trengs. 

Noe må skje. Noe må endre på seg. Og det er nettopp det. Noe skjer. Noe endrer på seg. Ganske mye, faktisk. Og det er jeg glad for at du merker. Det industrielle, det mekaniske, det logiske, det teknologiske. Det tempoet. Den kunstige avstanden mellom mennesker, mellom menneske og natur. Alt det endrer seg nå. En ny fortelling tar form. En fortelling om å være forbundet, om helhet. Om sammenheng. Og den nye fortellingen tar raskest og mest kraftfullt form der hvor vi forstyrrer den gamle. Der hvor mennesker skaper rom for det uventede, det vakre, det som ikke gir mening. Fordi «mening» kan bare forholde seg til det du allerede vet. Men det vet du jo. Det kjenner du i mellomgulvet. I den følelsen som sier at noe skjer. Noe endrer seg. Og du vet hvordan.
 

Hjem til jord


Jeg leter alltid etter et språk,
en slags rytme som hører jorden til,
men hver gang jeg nærmer meg
fødsel og blod
måneskinn og lengselshyl,
sorgens svarte hav,
din pust,
så blir det stille.
Jeg har vært borte så lenge
at jeg nærmest har glemt
hvordan rytmen som hører jorden til
er lyden av
oss. Vi
hører til.
Og jorden.
Rytmen. 
Hør!

 

Velkommen til releasekonsert med Åsmund&Marianne - 7. desember kl 20 på Kampen Bistro!

Den eneste veien til fred


Det er vanskelig og vondt, 
men jeg innser at barna mine, 
når de slår hverandre i affekt, 
bare bruker et voldelig språk
som de har lært
av meg,
og at det ikke holder
å be dem om å ta seg til helvete sammen.
Den eneste veien til fred går
rett igjennom mitt eget minefelt
av nedarvet og nyhøstet smerte, 
og den veien må jeg gå, ja,
den veien må jeg gå. 
Men tro nå ikke på de gamle historiene
om ensomme vandringer
gjennom sjelens mørke natt, 
tro på meg når jeg sier at
lidelsens tid er forbi – 
det er tid for å møtes under morgensolen
og sammen gråte over spilt melk.

Det er greit. 
Det er greit.
Det er greit.

Føl det, kjenn det, sørg over det.
Sammen kan vi slippe det. 

Å være barn av mulighetenes hav –
og det er vanskelig og det er vondt, 
men jeg innser at barna mine venter på
meg.
 

I dag lærer jeg om sorg


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er stille, jeg hører regnet, jeg ser ut på tankestrømmene som flyter. Nå er det viktig å slå hardt tilbake, nå er det viktig å sørge. Nå er det viktig. Er det viktig? Hvordan vet vi hva som er viktig nå? Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Føler meg tom og mørk, føler min egen krig, min egen kamp. Kjæresten min fikk skylda i går, det var hennes skyld at jeg hadde det vondt. Jeg la meg uten å si god natt. Eller, jeg skrev det på en lapp, med et hjerte, men jeg mente det ikke egentlig. Det er min krig, min hevn. Ta den du, fordi du går rundt her og er deg. Ta den du, fordi livet har lært meg å skylde på deg. Så faller bombene, og treffer barna. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kan jeg sørge over mitt eget mørke, kan jeg tenne lys for den delen av meg som med sprengstoffbelter forbanner smerten? Kan jeg møte stemmen i meg som, igjen og igjen, nærmest som et mantra, roper at jeg ikke hører til, at jeg ikke fortjener å være her, at jeg ikke er nok? 

Jeg vil lære meg å sørge, jeg vil lære meg å gråte. Jeg vil huske tilhørighetens drøm. Her er jeg. Her hører jeg til. Her er jeg innfødt, her fødes jeg på ny, øyeblikk for øyeblikk, her blør jeg, her dør jeg. Her hører jeg til. 

Det er nok, jeg er nok. Min smerte er min smerte, men verden har aldri lært meg å sørge over den, over avstanden til meg selv og jordlaget som møter mine føtter. Over avstanden til deg. 

Verdenssmerten, verdenssorgen. I dag lærer jeg om sorg. 

I sorgen møter jeg deg. Vi er
Sammen.

 

Nyfødt

Det er nymåne og jeg sier takk til alt som dør. Alt som villig legger seg ned når noe sier at tiden er inne. Og dette noe? Tålmodig hviler noe i meg. Med det finner jeg min egen hvile, vilje, virketrengende takknemlighet. Takk, alt som dør. Takk, alt som innstendig lever. Takk, blod og gjørme og langsomme kyss. Takk, menneskegull, for alt du er. 

 

image.jpg

Heia folk!

Hei der, du unge lærer. Heisann, gamle skuespiller. Hei kundebehandler på NAV, slitne førtidspensjonist, spretne komiker. Hallo du, du som ikke har jobb. Du som ikke vil ha jobb, du som kjenner at verden ikke har plass for deg. Og hei, flyktning, hva enn du flykter fra.

Heia høyesterettsjustitiarius, drosjesjåfør, barnehageassistent, grisebonde, heia reklamemann. Flyvertinne. Student. Hei du som har det vondt. Du som har det godt. Heisann, forlagssjef og vaskehjelp, billedkunstner og tollbetjent. Hei.

Hallo du menneske. Hvordan har du det i kveld? Hvordan kjennes det å være deg?

Er det vondt eller godt,
søtt eller surt,
er du mot det eller for det,
er du her? Er du her?

En gang ble du født, og en gang skal du dø. Du hadde en barndom. En ungdom. Et liv. Langt, kort, kanskje har det kjentes lengre enn det egentlig er. Kanskje har du ikke kjent så mye etter, kanskje har noe hendt, en gang, noe som ikke skulle ha hendt men så, plutselig, var det forbi. Det vil si, livet har vi jo med oss, på et vis. 

Jeg skriver bare for å si hei. Ikke for å si at du bør gjøre noe, få til noe, bli til noe annet. Ikke for å gi deg et godt råd på veien. Jeg har ikke noen gode råd å gi. Jeg er bare et helt vanlig menneske, jeg også. Tror jeg har kontroll på noen områder. Fullstendig hjelpeløs på andre. Trøtt nesten hver morgen. Og hver kveld. Liker mat. Synes mange ting i livet er vondt og vanskelig, og prøver ofte å dytte ansvaret over på noen jeg kjenner. Men jeg liker folk. 

Derfor skriver jeg. Ikke for å endre på noen ting, egentlig. Bare for å si hei. Her er jeg. Og der er du. Vi er rare. Ganske fine. Vi er folk. Det er fint. Takk for det, du. Takk for deg.

Hei!

 


Den 7. desember kommer mitt første album ut. "Trust" er en samling engelske dikt, tonesatt med sang av Marianne Moen Bergli. Her kan du bestille CDen, og på asmundandmarianne.com kan du sniklytte på det første sporet!

Lyden av en mur som faller

Jeg lurer på hva en statsminister koster. En konge. En lærer, en PR-rådgiver, en flyktning, en geitebonde. Jeg lurer på hva mennesker koster som ikke har en tittel, har en jobb, har en kropp som vil være med på å løpe enda fortere. Jeg lurer på hva det koster – når man ligger og skal dø – å ha blitt målt og veid og talt gjennom en langt liv. Hvordan kjennes det egentlig å være del av en statistikk? Kan det kjennes? 

Hvor dyrt er et kyss? Hvor rimelig kan omsorg gis? Et dikt? En våken natt full av angst? 

Hvor lenge kan en menneskehet kle seg opp i stive klær, bare for å oppfylle gamle forventningers forventninger til hvordan det en gang var tenkt at slik burde det hele så absolutt bli? 

Jeg har én forventning. Et håp, en dirrende følelse av det som kommer, fordi det allerede er. Her. 

Det skjelvende trykket i mellomgulvet når jeg sitter med min egen frykt. Når jeg lar meg selv føle den, når jeg har mennesker rundt meg som holder meg i den, og ikke slipper meg med blikket før kroppen min har følt seg ferdig. Fri pust og saltvann på tunga. Jeg trengte ikke bære den, trengte ikke holde den, trengte ikke være så redd. Men jeg var det. Jeg var redd. Jeg trengte beskyttelsen, grensene, de tykke murene rundt et åpent hjerte. Jeg trodde jeg ville forsvinne om jeg slapp følelsen ut. Og deg inn. 

Men åpne hjerter vokser. Det er dét de gjør.

Åpne hjerter. Vokser.

 

Sammenhengende

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander


Jeg tenker på Oslofjorden og det øyeblikket i fjor sommer, det var sent og barna hadde lagt seg og jeg syklet ned til tuppen av Nesoddtangen der gamle Eilif har bygget stupebrett, og jeg badet, helt alene. Slik er det når man er ung mann av sin tid med små barn, at mange ting brått føles som om de skjer for aller første gang, en slags jomfruelig nervøsitet som når som helst er over, forbi, fortapt til evigheten – og slik var også denne kvelden, dette våte øyeblikket. 

Sakte lot jeg meg falle ut i fjorden. Det var nytt og salt og mørkt nok til at lysene fra Oslo lagde duse striper gjennom vannet og ned til meg, som om det var noe de ville vise meg, som om de pekte, ikke mot meg men gjennom, som om lyset og dypet kom sammen og dro meg nærmere. 

Og kanskje er det nettopp sånn naturen er, når vi lar oss omslutte av den en varm julikveld, kanskje er det sånn at havet og bølgene og svabergene og tangen drar oss nærmere, nærmere, når vi en sjelden gang gir dem muligheten til det. For da kroppen sviende begynte å hviske om luft, og jeg fulgte etter den opp, opp og opp igjen, så var det hendene, fulle av knudrete blåskjell, som først brøt overflaten. Jeg kan ikke huske at jeg prøvde. Men jeg husker følelsen etterpå, etter flere dykk enn pappakroppen tålte, og blod og bølgerester på knærne, og sitringen i mellomgulvet som jegere eller krigere eller ulver bestemt må ha etter en vellykket jakt. Jeg kan ikke huske at jeg prøvde. Men jeg husker at havet tok meg og gjorde meg til sitt. Vi er familie nå. Vi henger sammen, om vi ikke gjorde det fra før. 

Jeg tenker på Oslofjorden og jeg tenker på snøen og plommetrærne og rådyrene og nettverket av sopptråder som strekker seg utover skogbunnen og jeg tenker på deg. Jeg tenker på deg. Ta meg og gjør meg til din. For vi er familie. Vi er familie nå. Vi henger sammen. Om vi ikke gjorde det fra før.
 

 

–––
Denne teksten er skrevet som en reaksjon på at Kystverket sprenger bort 24 grunner i Indre Oslofjord. Det gjør de for at større skip med større tanker, flere containere, mere ting, flere cruise-turister og mer og mer og mer og mer og mer penger skal kunne seile inn til Oslo og ut igjen. Det kjennes vondt. Og det er nok.

Er du her?

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg tenker på sønnen min som ikke er i form og som ikke har vært det på en stund, og så tenker jeg på det øyeblikket i dag tidlig da jeg så krøllene hans, det var kanskje lyset eller stjernene eller kaffen jeg ikke hadde drukket nok av, det var kanskje selve livet som stakk innom en torsdagsmorgen på Nesodden for å si Nå, Nå, Åsmund, Nå, pappa, Nå. Så kjente jeg ham. Inni hjertet, inni magen, på den måten som ikke kan beskrives med ord, men bare snubles inn i med full kraft slik at det gjør innmari vondt og innmari godt i ett og samme innpust og jeg tenkte, Nå.

Og jeg kjenner hvor vanskelig det har vært for meg å bli pappa. Eller, det er lett. De ber oss jo bare om å være her. Hei, pappa, kan du være her sammen med meg? Nå og nå og nå og nå? Og det vil jeg jo, det er jo hele poenget, det er jo bare det jeg vil, men. Men. Da må jeg også være sammen med meg selv. Og det er vanskelig. 

Det som er lett er å sjekke mail og løpe fort og planlegge middag og sjekke mail og sjekke face og tenke på verden og flyktningene og politikk og det jeg skal gjøre i morgen og alt jeg skal få til og den tingen jeg ikke burde ha sagt og hvordan jeg kan løse det at jeg tenker så mye og det hun sa som var skikkelig teit og den følelsen den gangen de stengte meg inne og ikke ville slippe meg ut og jeg var for redd til å si noe eller gjøre noe annet enn å vente på at det skulle gå over og sjekke mail og sjekke face og stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike, mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting, åh det siste der var fra en CC Cowboys låt, eller var det Dum Dum, og hva hvis alle bare tar seg sammen, og krig, jeg lurer på det kjennes å være på flukt, sjekke mail, sjekke face.

Det som er vanskelig er å være her. Men det er dét sønnen min trenger. Og jeg. Og verden som sådan. Hvis vi ønsker å bli friske. Nå, pappa. Nå, Åsmund. Nå, min elskede venn. 

Nå. Nå er jeg her.

 

Det er deg vi vil ha


Hei, du som ligger og dør
Hei, du som plutselig husker
Du som danser, du som blør

Hei, du min nye venn
Hei, du jeg ikke kjenner fra før
Du som venter på deg selv igjen

Det er her du er
Tiden er her nå
Ikke for ditt sinne
Ikke for din frykt
Alt som er stygt
Som du har stengt inne
Ikke for å stikke
Ikke for å gjemme
Alt du vil glemme
Som et forsøk på å vinne
Vinne hva da?

Kampen er over
Det er deg vi vil ha
Som hun du er, han du er
Den du er, hvem du enn er
Det er ikke noe å vinne
Ikke noe å finne
Bare deg
Bare meg
Takk for at du er
Her

 

Søndagsanfølt

Jeg tror ikke så veldig på Gud. Opplevelsen av det guddommelige tar på en måte all plassen troen kunne ha hatt. Man kunne sagt at jeg ikke har tid til å tro. Men det handler ikke egentlig om tid. Eller om tro. Det handler om et liv fullt av mirakler. En kropp som strekker seg i sengen hver morgen. To levende barn. Et innvendig mørke som blir til lys når jeg nærmer meg. Det handler om kraft som kommer nedenfra og ovenfra, på tvers av all logikk og teori, det handler om kjærlighet og hjelpeløshet og alt det som venter på å oppstå. Alt det som oppstår, når jeg gir opp. Puster dypt og omfavner ventingens alkymi. Det handler om deg, hver gang jeg ser universets følsomhet i øynene dine. Det handler om hver gang vi lukker dem. Og åpner dem. Og lukker dem. Guddommelige øyeblikk. Hellig pust. Gud er her. Her er vi.

NORMAL

NORMAL
This is a tribute to all the beautiful freaks. To all the deviants, the weird, the strange, the confused, the lost. And the found. This is a tribute to all women. All men. Boys and girls, to the dying and the awakening. To those of us who allow each other to dream. To follow that feeling. That longing. That rhythm. This is a tribute to life. And to the powerful, beautiful YES.

Directed and shot by Irena Prskalo. 
Music by Jarle Gudmundsen. 
Words by Åsmund Seip.

(PS. This is also a tribute to my friend Jarle, the pianist, the beautiful freak, the great artist. It's been such a life-changing experience to work with you, and I can't wait for the day when we will play together again.)

Vi er alle flyktninger

I dag er det søndag og overskyet, og jeg kom til å tenke litt på hat. Det var kanskje intervjuet med Sigrid Bonde Tusvik som gjorde det, der hun snakker om alle hatmeldingene hun har fått i det siste. Det var jo veldig mye hat rettet mot bare ett menneske, tenkte jeg. Så mye at det må gå an å dele det på litt flere. Ja, jeg tenkte rett og slett at her må jeg kunne bidra litt. 

Jeg er nemlig veldig for innvandring. Jeg synes vi skal ta imot mange, mange flere. Kanskje hundre tusen. Eller fem hundre tusen. Minst. Mye mer innvandring. 

Eller, det jeg mener er at jeg er veldig for innvandrere. Det er fordi de er mennesker. 

Jeg er også for fred. Og jeg opplever at fred begynner med meg selv. I går ventet jeg litt for lenge med å spise frokost, så da minstemann i familien ville ha brunost på brødskiven, og ikke honning slik han først hadde bedt om, kastet jeg hele skiven i veggen, med honning og smør og et høyt, sint brøl. Guttungen begynte å gråte og jeg følte meg dum og liten og ganske krigersk. Ofte synes jeg fred er skikkelig vanskelig, men den begynner like fullt med meg selv og min egen smerte. 

Jeg er for å dele. På alt. Norge, verden, maten, pengene. Naturen deler med oss og da burde vi også kunne dele med hverandre. Eiendomsrett, landegrenser, mitt og ditt og bare tull. Vil du sove på sofaen min? Du er alltid velkommen. Og om det blir kaldt kan vi varme hverandre.

Jo, jeg er også for virkeligheten. Og for meg ser virkeligheten slik ut: Nå har vi vært redde veldig, veldig lenge. Vi har vært redde for hverandre, for oss selv og for virkeligheten slik den hele tiden beveger seg, og vi har vært så ute av stand til å leve med det at vi har skapt samfunn etter samfunn og krig etter krig. Denne frykten driver oss til folkemord og nabokrangel, netthat og et voksende byråkrati, honningsøl på veggen og stengte landegrenser. Sammenlignet jeg akkurat helt villt forskjellige ting? Ja, det gjorde jeg. For jeg har det i meg å kunne delta i alt jeg har nevnt og mer. Det finnes ingen forskjell på meg og IS og nettroll og en redd femåring. Vi er mennesker. Og vi er redde. Og istedenfor å holde hverandre slik vi selv trenger å bli holdt, istedenfor å øve oss på å gå nærmere frykten og dermed gjennomskue den i fellesskap, istedenfor å innrømme at vi ikke vet og at ja, vi er redde, så velger vi den aller letteste vei. Det er din skyld. Drittunge, flyktningfaen, horefitte. Dø, så slipper jeg å ha det så vondt.

Jeg er også for homofile og nedrusting og borgerlønn og den voldsomt voksende bølgen av antikapitalistisk, småskala, grønn, rosa aktivisme som ikke kan beskrives som annet enn en massiv dreining vekk fra det mekanistisk-patriarkalske verdensbildet og mot intet mindre enn naturen, kjærligheten og den store, vakre sammenhengen. Men det er en annen historie.

Her er det med andre ord nok å hate. Og nok å elske. Jeg begynner med meg selv. Og så femåringen. Og så deg, og trollene og flyktningene og verden og havet og døden. Ja, jeg blir redd. Det er da jeg trenger deg som mest.

It is time

Photo: Deviantart/floppyalex

Photo: Deviantart/floppyalex

Well, here’s the thing: It’s easy to write about shit. This is not true, of course, it’s programming, it’s software. I learned this once, that shit’s better than gold, that shame’s better than joy, that the best way to be a human being is to be well hidden underneath fallen branches and wet moss. 

And I wasn’t the only one. The story we’ve told ourselves and our kids and our grandkids has been a struggling, fighting, shitty story. Scarcity. Austerity. Shut up and produce. But I don’t want that story anymore, I’m full of it, I’m sick of it. 

Because, here’s the thing: My body. Your body. The pattern of migrating birds. Oak leaves turning yellow. People facing reality, facing pain, facing whatever is right in front of their feet. People reaching out for help. And people helping.

I don’t think the universe wants shit. I know the universe wants flow. And balance. And compassion and love and expansion and friendship and children who get to grow and grow and grow until they’re as big as their dreaming souls. No, bigger. I know the universe wants life. And what is life? 

Life is here. 

(ah, how I love you when I write this) 

Here. Reaching out through our bodies, our actions, our songs. Saying loudly and clearly that the time for every kind of system that constrains life’s own movement is over. It’s done. It’s done. It’s time.

Time to let life in. 

 

------

This Monday I'm co-organizing (and performing with Marianne) Kampenhjelpen's charity concert for the refugees in the Kampen church in Oslo, along with the greatest organizers and the most amazing line-up. All the money goes directly to Red Cross Oslo's work with our new arriving friends from Syria. I would love to see all of you there – and to share with you this feeling I walk around with: That everything is possible. Whoever we talk to, the answer, the attitude, the movement is "YES". What a blessing. Come.

To grain your own flour

We were gifted a grain mill last week, my in-laws brought it from Germany. Such a wonderful surprise, after we've spent weeks of cleaning and getting rid of much of the stuff our modern lives have accumulated. I’m only just realizing the difference between meaningless crap and a delightful materialism. I can grind my own flour! I can bake my own bread! All I really want, besides writing and performing my poetry, is life. You know? Life. Not the abstract, meaningless repetition we call society. Life. To use the body I’ve been given, to relearn curiosity from my children. To pick them berries and grow them potatoes. And grind my own flour! Revolution, of the slow and beautiful kind.

But here I am, in front of my computer. Elia, my oldest, has his second day at school today. Lean is in kindergarten. I’m grateful, so grateful, for the Steiner schools where we live, for the amazing teachers and their warm, warm hearts. We need them, and their hearts.

And yet, something in me growls and aches, something wants soil and trees and joy and roots, something wants hard, hard work, something wants the village and the fire and the sore back you only get from chopping wood. Something in me is tired of talk. And ready to ... walk. 

It’s almost like my intellect has come to an understanding with its own uselessness. Sure, it can be fun to be a really good thinker. But as a strategy for life? For a family? For society? Isn’t that what we’ve tried for the last millenia?

Life, not the abstract, meaningless repetition we call society. Life. With bodies and nature. Rhythmic movements. Blueberry fingers, fresh goat milk, the sound of a morning sun rising. Children laughing. 

I say yes to this and I say yes to that. Step by sweet, present step. Here we are, and a loaf of  bread with freshly ground buckwheat, emmer and spelt.


I invite you to support my writing and work in this world: On patreon.com/lovepoetryrevolution you can become my patron by giving 1$ or more per month. Thank you for considering.