En helt vanlig dust

snøfnugg.jpg
 

Jeg liker ofte å tro at jeg er spesiell. At det er noe ekstra ved meg, et unikt talent, en utvalgt sjel. Dag etter dag har jeg lengtet etter å endelig bli noe, etter å slippe ut de ville hestene som utålmodig venter i den trange stallen jeg kaller kropp. En dag, en dag skal jeg bli en superstjerne, verdensberømt og tilbedt, synlig for alle. En dag skal jeg bli synlig. Da skal alle få se hvor spesiell jeg er.

Men jeg er jo bare en helt vanlig dust! 

Jeg roter rundt i dette underlige mysteriet av et liv, lettere kaotisk og svært ofte forvirret. Hjelpeløst forsøker jeg å holde kontroll, styre det i en fornuftig og spesiell retning, som om livet er interessert i hva jeg synes. Ah, for en slitsom idé det er, å skulle være spesiell! Å bruke livet på å lete, men enda mer på å vente. Her sitter jeg. På venterommet. Bussen til den unike, spesielle, fantastiske og synlige versjonen av meg går snart. Snart, går den! Det vet jeg, for jeg har sittet her lenge. Men nå, nå går den snart. 

Det morsomme er at denne unike, spesielle, fantastiske og synlige versjonen av meg bare venter på at jeg skal bli ferdig med å ville være noe annet enn det jeg er. 

For jeg er jo spesiell. Det er noe ekstra ved meg. Jeg har mer gaver enn julenissen på en god dag.  Og ikke bare det, jeg er en gave. Jeg er guds største gave til verden. Akkurat som deg. Jeg er resultatet av titusener av år med tilsynelatende tilfeldigheter, jeg er millioner av celler som på mirakuløst vis vet nøyaktig hva de skal gjøre. Jeg er trærne og fuglene og vinden som beveger på alt. Jeg er det jeg er. Og det jeg er, er så stort at det aldri vil kunne beskrives med ord. 

Du og jeg. Vi er helt vanlige duster. Og helt ekstraordinært spesielle. Alt det er vi akkurat nå. Når du leser dette. Når pusten din går inn og ut. Når alt er som det er.
Nå. Nå.
Nå.

(Foto: Birgitta Eva Hollander)


Denne teksten ble først publisert som en del av månedsbrevet THE FIELD. Likte du det du leste? Legg inn din epostadresse under for mer!