Kunsten å være nok

Foto: Helene Habberstad

Foto: Helene Habberstad

Sist fredag kjøpte jeg Dagens Næringsliv, det gjør jeg i blant. På forsiden sto det skrevet med fete typer: "Gullalder for bankene: Har aldri tjent mer penger." Og så: "De største bankene økte overskuddet med en femtedel ifjor. DNB-sjef Rune Bjerke deler ut 4,4 milliarder kroner til aksjonærene etter tidenes resultat." 

Det er sikkert hyggelig for aksjonærene, det. Og for Rune Bjerke. Det er godt å gi. Og å få. 

Samtidig får det meg til å tenke meg om. Jeg ser sikkert 1000 slike overskrifter for hver gang jeg tenker meg om, men denne gangen tenkte jeg. Nå tenker jeg. Det vil si, jeg forsøker å kjenne etter. Mens 3-åringen min ligger og forsøker å sove, og 5-åringen min sitter i badekaret og jubler. Det er ikke så lett. Både hodet og følelsene virker helt tomme. Hva er det egentlig å si?

Er det dette vi har kommet hit for? 

Ja, vi kan godt diskutere kapitalisme og sosialisme og de andre flotte ismene, men akkurat nå vil jeg gjerne la de ligge. Jeg tror de er et blindspor, i alle fall gjør de meg fort blind for alt annet. Jeg ber ikke en gang om diskusjon. Men jeg vil gjerne dele hvordan virkeligheten oppleves for meg. Og høre hvordan den oppleves for deg. 

For er det virkelig dette det handler om? Livet? Penger, penger og mere penger. Strukturer som holder milliarder av mennesker nede, mens det gir milliarder til noen andre få. Undertrykkelse, grådighet, separasjon, lidelse. Dem og oss, og oss og dem. Er det dét barna mine vokser opp til? Og for? 

Nå skal du høre. Først blir jeg sint. Så kjenner jeg meg maktesløs. Deretter trist og lei meg. Tom. Enda tommere. Og så, så blir jeg sint igjen.

Det er nok penger her. Det er nok ressurser. Nok mat, nok vann, nok plass. Nok kjærlighet. Det er nok av alt som trengs for å leve menneskeliv i balanse med oss selv, hverandre og naturen vi lever i. Det er nok. At noen tror at et system må oppretteholdes fordi det bare er sånn, har ingenting med saken å gjøre. Det er nok. 

Revolusjonen, den enorme samfunnsendringen som skjer akkurat nå, mens ungene våre sover og jubler og puster, er at vi mennesker også oppdager at vi er nok. Jeg er bra nok, men ikke bare det, det er nok å være meg. Jeg er verdifull. Jeg behøver ikke forbedre meg eller ta meg sammen. Du trenger ikke bli noe annet enn det du er. Her og nå er vi alt som trengs. All verdien som betyr noe er representert ved at du ER. Ved at jeg er. Barna våre. De vi elsker. Vi er alle nok. Vi trenger ikke alle symbolene og bilene og aksjeutbyttene. Vi trenger ikke å bli best. Ikke å bli bedre, engang. Vi er allerede nok. 

Hver dag kjenner jeg på det motsatte. Jeg er godt opplært, og det river og sliter i meg når jeg kjenner på alt som mangler i mitt eget liv. Alt jeg både trenger å ha og være for kanskje muligens endelig å være nok. Det er en del av det. I anerkjennelsen av våre skygger og sår ligger muligheten til gjenkjennelse og healing. Det er greit å være menneske. 

Følelsen av maktesløshet er en naturlig konsekvens av det verdensbildet de fleste av oss har vokst opp i. Der livet er rasjonelt og hierarkisk skrudd sammen, der du og jeg er to separerte deler i et kaldt univers. Om det åndelige aspektet overhodet tas med, preges det av en ekstern gudsskikkelse som dømmer oss ut fra hva som er rett eller galt. Hvordan kan det da bety noe fra eller til hva jeg gjør? Hva jeg tenker og føler, lille ubetydelige meg? 

Men det verdensbildet stemmer jo ikke. Det har det aldri gjort. Som så mye annet er det satt sammen i et ønske om kontroll og frykt for det ukjente. I et annet bilde, et hvor universet henger sammen, hvor vi alle er en del av noe større, hvor alt levende på en eller annen måte er ett – der har store, betydelige deg absolutt ALT å si! 

Når du er en del av meg og jeg er en del av deg blir det raskt veldig tydelig hvor betydningsfulle vi er. 

Det er greit å være menneske. Det er greit å ville ha aksjeutbytte og greit å tro at det er viktig. Poenget er ikke å kjempe mot de som tror det, selv om jeg tror noe annet. Poenget er å se vennlig på den delen av meg som også gjerne vil ha mer. Og så vite at jeg er nok. Selv når jeg ikke kan kjenne det. Når jeg så vender meg mot deg – mot livet – skaper mine handlinger en verden hvor vi kan leve i balanse med oss selv, hverandre og naturen. Det samme gjør dine handlinger.

Du er nemlig nok.