Fiskekraft. En historie om menn, selvtillit og torskefilet.

Der sto jeg, med en oppglødd guttunge på hver side, med fiskeslo i den ene hånda og en skarp filetkniv i den andre, og følte meg fullstendig som en taper. Dette klarer jeg aldri, tenkte jeg. 

Jeg elsker å fiske. Denne gangen var det en omtenksom nabo som kom på døra med tre nytrukne torsker, men havet og fisken som kaller det sitt hjem har alltid vært en viktig del av mitt liv. Historier om Lofotfiske, makrellstimer på Sørlandet, storsei i fjorden og små ørreter stekt på bål. En sjø av gode minner. Sen sommersol og sultne måker. Stille venting, deilig kjedsomhet og intens glede på grensen til rus når stanga endelig bøyer seg. 

Det meste jeg kan om fiske har jeg lært av faren min. Og farfaren min. Og onkelen min. Tre menn på samme gren, fire med meg. Seks med sønnene mine. Ingen av oss har livnært oss av fisken på noe vis. Allikevel har det vært en viktig del av vår historie. En fortelling som fletter seg innimellom relasjoner, hytteturer og hverdagskost. Å være selvberget med mat. Ferskfisket nytelse. Barnlig glede med innslag av dypt alvor. Som alle familier har min også ulike fortellinger som sammen utgjør et slags bilde av hvem vi er. Sammen, og hver for oss. For meg er fortellingen om fisken for det meste en sommerbris, et varmt og bekreftende eventyr. Helt til jeg skal skjære filetene ut av den helvetes torsken.

Uroen kommer snikende før naboen har lukket døra. Jeg aner hva som kommer. Gutta mine vil ikke ha kokt fisk og de er for store til å stekes hele i panna. Fiskene, mener jeg. Det er ingen utvei. Jeg må hente fram den dyre filetkniven jeg kjøpte en gang jeg ikke hadde råd, jeg må stå der med to umettelige små troll på hver sin side, troll som aldri får svar nok, som vil vite alt om nyrer og magesekkens innhold og den gjennomsiktige kula inni fiskeøyet. Alt det er fint, kjempefint, men det står i veien for oppgaven, dagens ildprøve, nei, vær ærlig nå; Manndomsprøven. Klarer jeg det denne gangen? Dette klarer jeg aldri, tenker jeg.

Men det klarer jeg jo. Å filetere en torsk er jo ikke så innmari vanskelig. Det er ikke smøring av langrennsski vi snakker om. Ja vel, så glipper det litt her eller blir med et bein der. Middag blir det. Stekt torsk med hvitløk og masse smør. Mette, lykkelige smågutter, med sine første, dissekerte fiskeøyer bak seg. 

Det heter seg at man ikke fanger fisk med tørre fingre. Alle historiene jeg bærer på, alle historiene om livet og fortiden og familien, hele det sammensatte bildet. Noen er gode, andre er vonde. Det de har til felles, alle sammen, er at de er historier. Ja, de dukker opp som tanker. Ja, de manifesterer seg i kroppen som følelser. Men de er og forblir ikke virkeligheten. "Dette klarer jeg aldri" er kun en idé. 

Å være selvberget handler ikke bare om mat. Det handler om å plukke opp filetkniven, ta den i hånda, og ta for seg av alt det fantastiske livet byr på. Det er det som er virkeligheten! Akkurat som to små gutters jubel og smaken av akkurat passe filetert og nystekt torsk fra panna.