Vi er alle flyktninger

I dag er det søndag og overskyet, og jeg kom til å tenke litt på hat. Det var kanskje intervjuet med Sigrid Bonde Tusvik som gjorde det, der hun snakker om alle hatmeldingene hun har fått i det siste. Det var jo veldig mye hat rettet mot bare ett menneske, tenkte jeg. Så mye at det må gå an å dele det på litt flere. Ja, jeg tenkte rett og slett at her må jeg kunne bidra litt. 

Jeg er nemlig veldig for innvandring. Jeg synes vi skal ta imot mange, mange flere. Kanskje hundre tusen. Eller fem hundre tusen. Minst. Mye mer innvandring. 

Eller, det jeg mener er at jeg er veldig for innvandrere. Det er fordi de er mennesker. 

Jeg er også for fred. Og jeg opplever at fred begynner med meg selv. I går ventet jeg litt for lenge med å spise frokost, så da minstemann i familien ville ha brunost på brødskiven, og ikke honning slik han først hadde bedt om, kastet jeg hele skiven i veggen, med honning og smør og et høyt, sint brøl. Guttungen begynte å gråte og jeg følte meg dum og liten og ganske krigersk. Ofte synes jeg fred er skikkelig vanskelig, men den begynner like fullt med meg selv og min egen smerte. 

Jeg er for å dele. På alt. Norge, verden, maten, pengene. Naturen deler med oss og da burde vi også kunne dele med hverandre. Eiendomsrett, landegrenser, mitt og ditt og bare tull. Vil du sove på sofaen min? Du er alltid velkommen. Og om det blir kaldt kan vi varme hverandre.

Jo, jeg er også for virkeligheten. Og for meg ser virkeligheten slik ut: Nå har vi vært redde veldig, veldig lenge. Vi har vært redde for hverandre, for oss selv og for virkeligheten slik den hele tiden beveger seg, og vi har vært så ute av stand til å leve med det at vi har skapt samfunn etter samfunn og krig etter krig. Denne frykten driver oss til folkemord og nabokrangel, netthat og et voksende byråkrati, honningsøl på veggen og stengte landegrenser. Sammenlignet jeg akkurat helt villt forskjellige ting? Ja, det gjorde jeg. For jeg har det i meg å kunne delta i alt jeg har nevnt og mer. Det finnes ingen forskjell på meg og IS og nettroll og en redd femåring. Vi er mennesker. Og vi er redde. Og istedenfor å holde hverandre slik vi selv trenger å bli holdt, istedenfor å øve oss på å gå nærmere frykten og dermed gjennomskue den i fellesskap, istedenfor å innrømme at vi ikke vet og at ja, vi er redde, så velger vi den aller letteste vei. Det er din skyld. Drittunge, flyktningfaen, horefitte. Dø, så slipper jeg å ha det så vondt.

Jeg er også for homofile og nedrusting og borgerlønn og den voldsomt voksende bølgen av antikapitalistisk, småskala, grønn, rosa aktivisme som ikke kan beskrives som annet enn en massiv dreining vekk fra det mekanistisk-patriarkalske verdensbildet og mot intet mindre enn naturen, kjærligheten og den store, vakre sammenhengen. Men det er en annen historie.

Her er det med andre ord nok å hate. Og nok å elske. Jeg begynner med meg selv. Og så femåringen. Og så deg, og trollene og flyktningene og verden og havet og døden. Ja, jeg blir redd. Det er da jeg trenger deg som mest.