Søndagsanfølt

Jeg tror ikke så veldig på Gud. Opplevelsen av det guddommelige tar på en måte all plassen troen kunne ha hatt. Man kunne sagt at jeg ikke har tid til å tro. Men det handler ikke egentlig om tid. Eller om tro. Det handler om et liv fullt av mirakler. En kropp som strekker seg i sengen hver morgen. To levende barn. Et innvendig mørke som blir til lys når jeg nærmer meg. Det handler om kraft som kommer nedenfra og ovenfra, på tvers av all logikk og teori, det handler om kjærlighet og hjelpeløshet og alt det som venter på å oppstå. Alt det som oppstår, når jeg gir opp. Puster dypt og omfavner ventingens alkymi. Det handler om deg, hver gang jeg ser universets følsomhet i øynene dine. Det handler om hver gang vi lukker dem. Og åpner dem. Og lukker dem. Guddommelige øyeblikk. Hellig pust. Gud er her. Her er vi.