Er du her?

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg tenker på sønnen min som ikke er i form og som ikke har vært det på en stund, og så tenker jeg på det øyeblikket i dag tidlig da jeg så krøllene hans, det var kanskje lyset eller stjernene eller kaffen jeg ikke hadde drukket nok av, det var kanskje selve livet som stakk innom en torsdagsmorgen på Nesodden for å si Nå, Nå, Åsmund, Nå, pappa, Nå. Så kjente jeg ham. Inni hjertet, inni magen, på den måten som ikke kan beskrives med ord, men bare snubles inn i med full kraft slik at det gjør innmari vondt og innmari godt i ett og samme innpust og jeg tenkte, Nå.

Og jeg kjenner hvor vanskelig det har vært for meg å bli pappa. Eller, det er lett. De ber oss jo bare om å være her. Hei, pappa, kan du være her sammen med meg? Nå og nå og nå og nå? Og det vil jeg jo, det er jo hele poenget, det er jo bare det jeg vil, men. Men. Da må jeg også være sammen med meg selv. Og det er vanskelig. 

Det som er lett er å sjekke mail og løpe fort og planlegge middag og sjekke mail og sjekke face og tenke på verden og flyktningene og politikk og det jeg skal gjøre i morgen og alt jeg skal få til og den tingen jeg ikke burde ha sagt og hvordan jeg kan løse det at jeg tenker så mye og det hun sa som var skikkelig teit og den følelsen den gangen de stengte meg inne og ikke ville slippe meg ut og jeg var for redd til å si noe eller gjøre noe annet enn å vente på at det skulle gå over og sjekke mail og sjekke face og stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike, mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting, åh det siste der var fra en CC Cowboys låt, eller var det Dum Dum, og hva hvis alle bare tar seg sammen, og krig, jeg lurer på det kjennes å være på flukt, sjekke mail, sjekke face.

Det som er vanskelig er å være her. Men det er dét sønnen min trenger. Og jeg. Og verden som sådan. Hvis vi ønsker å bli friske. Nå, pappa. Nå, Åsmund. Nå, min elskede venn. 

Nå. Nå er jeg her.