Sammenhengende

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander


Jeg tenker på Oslofjorden og det øyeblikket i fjor sommer, det var sent og barna hadde lagt seg og jeg syklet ned til tuppen av Nesoddtangen der gamle Eilif har bygget stupebrett, og jeg badet, helt alene. Slik er det når man er ung mann av sin tid med små barn, at mange ting brått føles som om de skjer for aller første gang, en slags jomfruelig nervøsitet som når som helst er over, forbi, fortapt til evigheten – og slik var også denne kvelden, dette våte øyeblikket. 

Sakte lot jeg meg falle ut i fjorden. Det var nytt og salt og mørkt nok til at lysene fra Oslo lagde duse striper gjennom vannet og ned til meg, som om det var noe de ville vise meg, som om de pekte, ikke mot meg men gjennom, som om lyset og dypet kom sammen og dro meg nærmere. 

Og kanskje er det nettopp sånn naturen er, når vi lar oss omslutte av den en varm julikveld, kanskje er det sånn at havet og bølgene og svabergene og tangen drar oss nærmere, nærmere, når vi en sjelden gang gir dem muligheten til det. For da kroppen sviende begynte å hviske om luft, og jeg fulgte etter den opp, opp og opp igjen, så var det hendene, fulle av knudrete blåskjell, som først brøt overflaten. Jeg kan ikke huske at jeg prøvde. Men jeg husker følelsen etterpå, etter flere dykk enn pappakroppen tålte, og blod og bølgerester på knærne, og sitringen i mellomgulvet som jegere eller krigere eller ulver bestemt må ha etter en vellykket jakt. Jeg kan ikke huske at jeg prøvde. Men jeg husker at havet tok meg og gjorde meg til sitt. Vi er familie nå. Vi henger sammen, om vi ikke gjorde det fra før. 

Jeg tenker på Oslofjorden og jeg tenker på snøen og plommetrærne og rådyrene og nettverket av sopptråder som strekker seg utover skogbunnen og jeg tenker på deg. Jeg tenker på deg. Ta meg og gjør meg til din. For vi er familie. Vi er familie nå. Vi henger sammen. Om vi ikke gjorde det fra før.
 

 

–––
Denne teksten er skrevet som en reaksjon på at Kystverket sprenger bort 24 grunner i Indre Oslofjord. Det gjør de for at større skip med større tanker, flere containere, mere ting, flere cruise-turister og mer og mer og mer og mer og mer penger skal kunne seile inn til Oslo og ut igjen. Det kjennes vondt. Og det er nok.