Lyden av en mur som faller

Jeg lurer på hva en statsminister koster. En konge. En lærer, en PR-rådgiver, en flyktning, en geitebonde. Jeg lurer på hva mennesker koster som ikke har en tittel, har en jobb, har en kropp som vil være med på å løpe enda fortere. Jeg lurer på hva det koster – når man ligger og skal dø – å ha blitt målt og veid og talt gjennom en langt liv. Hvordan kjennes det egentlig å være del av en statistikk? Kan det kjennes? 

Hvor dyrt er et kyss? Hvor rimelig kan omsorg gis? Et dikt? En våken natt full av angst? 

Hvor lenge kan en menneskehet kle seg opp i stive klær, bare for å oppfylle gamle forventningers forventninger til hvordan det en gang var tenkt at slik burde det hele så absolutt bli? 

Jeg har én forventning. Et håp, en dirrende følelse av det som kommer, fordi det allerede er. Her. 

Det skjelvende trykket i mellomgulvet når jeg sitter med min egen frykt. Når jeg lar meg selv føle den, når jeg har mennesker rundt meg som holder meg i den, og ikke slipper meg med blikket før kroppen min har følt seg ferdig. Fri pust og saltvann på tunga. Jeg trengte ikke bære den, trengte ikke holde den, trengte ikke være så redd. Men jeg var det. Jeg var redd. Jeg trengte beskyttelsen, grensene, de tykke murene rundt et åpent hjerte. Jeg trodde jeg ville forsvinne om jeg slapp følelsen ut. Og deg inn. 

Men åpne hjerter vokser. Det er dét de gjør.

Åpne hjerter. Vokser.