I dag lærer jeg om sorg


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er stille, jeg hører regnet, jeg ser ut på tankestrømmene som flyter. Nå er det viktig å slå hardt tilbake, nå er det viktig å sørge. Nå er det viktig. Er det viktig? Hvordan vet vi hva som er viktig nå? Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Føler meg tom og mørk, føler min egen krig, min egen kamp. Kjæresten min fikk skylda i går, det var hennes skyld at jeg hadde det vondt. Jeg la meg uten å si god natt. Eller, jeg skrev det på en lapp, med et hjerte, men jeg mente det ikke egentlig. Det er min krig, min hevn. Ta den du, fordi du går rundt her og er deg. Ta den du, fordi livet har lært meg å skylde på deg. Så faller bombene, og treffer barna. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kan jeg sørge over mitt eget mørke, kan jeg tenne lys for den delen av meg som med sprengstoffbelter forbanner smerten? Kan jeg møte stemmen i meg som, igjen og igjen, nærmest som et mantra, roper at jeg ikke hører til, at jeg ikke fortjener å være her, at jeg ikke er nok? 

Jeg vil lære meg å sørge, jeg vil lære meg å gråte. Jeg vil huske tilhørighetens drøm. Her er jeg. Her hører jeg til. Her er jeg innfødt, her fødes jeg på ny, øyeblikk for øyeblikk, her blør jeg, her dør jeg. Her hører jeg til. 

Det er nok, jeg er nok. Min smerte er min smerte, men verden har aldri lært meg å sørge over den, over avstanden til meg selv og jordlaget som møter mine føtter. Over avstanden til deg. 

Verdenssmerten, verdenssorgen. I dag lærer jeg om sorg. 

I sorgen møter jeg deg. Vi er
Sammen.