Kjærlighet er den nye oljen

Jeg slår barna mine hver dag og tenker at det er helt greit. Barn må jo lære disiplin, de må herdes og forberedes på den harde virkeligheten som venter dem. Og så må de lære å skjerpe seg. Men, det er bare en ting. Jeg har en stemme inni meg som er innmari irriterende. Den er der nesten hele tiden, som en uro i mellomgulvet eller en veps i øret. Stemmen sier at det ikke er naturlig å slå barn. For noe vås! I tillegg driver folk i bygda og kommenterer blåmerker og brukne armer, som om de har noe de skulle ha sagt om måten jeg oppdrar mine barn på. Planen min er å oppretteholde julingen på dagens nivå til 2030, minst. Jeg har jo tross alt lagt ned en innsats her, kan ikke bare gi meg da vet du. Ja, ja. God jul da!

(Kjære Statoil! Du finnes ikke. Du er en tenkt konstruksjon som i realiteten består av mennesker. Sånn er det med stater og organisasjoner og kommuner også. De finnes ikke. Men mennesker. De finnes. Det gjør også dyr. Planter. Fisker. Og kjærlighet. Ja, kjærlighet finnes. Og selv om vi alle er redde og har  destruktive mønstre som får oss til å gjøre destruktive ting, så tror jeg at kjærligheten er kraftigere. Jeg slår ikke barna mine når kjærligheten min for dem får nok plass i livet mitt. Sånn opplever jeg det er med jorda også. Og mellom mennesker. Som finnes. Derfor, kjære mennesker: Her er litt kjærlighet. Den er abstrakt og i form av ord, men, tro meg, den kommer fra hjertet. Den finnes. Kjærligheten finnes.)

I dag 18.12.15 skriver NRK at Statoil investerer for 8,2 milliarder på Oseberg-feltet, en utbygging som gir over 100 millioner fat olje tilbake. Dette er mitt svar.