Mulighetenes land

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander


Hvis jeg var et godt voksent menneske i Norge, med ressurser og karriere og nettverk og penger, slik svært mange godt voksne mennesker i Norge er, og jeg samtidig hadde gått med en snikende følelse i mange år av at noe ikke stemmer. Hvis jeg så ut på menneskene rundt meg, de på min alder, barna deres, kanskje til og med barnebarna, og jeg merket at den snikende følelsen vokste, hvis jeg så ut på verden, på naturen som jeg er så glad i, på skyggene av fremtiden slik den stiger frem, og jeg merket at følelsen vokste enda mer, som en uro i mellomgulvet kanskje, som en velkjent fornemmelse av at det er noe grunnleggende, noe fundamentalt i måten vi er sammen på, bygger samfunn på, måten vi jobber og lever på, ja, noe i selve grunnfortellingen om hva det vil si å være menneske som rett og slett ikke er sant for meg. Hvis jeg var et godt voksent menneske i Norge som kjente alt dette og mer, da ville jeg nok også kjent på en følelse av hjelpeløshet, en slags forvirring som jeg ikke hadde visst hvordan jeg skulle bli kvitt, fordi, hallo, se deg rundt. Alle ser jo fornøyde ut. Og hva kan en mann eller en kvinne gjøre, det er jo ikke noe jeg kan gjøre, verden er verden og man må jo se realistisk på det. Og så, samtidig som stemmen i hodet mitt gjentar velbrukte argumenter for oppretteholdelsen av et skjelvende status quo, sier den snikende følelsen i magen, i beina, i timene før jeg endelig sovner av utmattelse, noe helt, helt annet. Den sier at noe må skje. Noe må endre på seg. Hadde jeg bare visst hvordan.

Nå. Hvis jeg, Åsmund, nesten 34 år, poet og inderlig naiv drømmer, skulle gi et råd til deg, kjære voksne medmenneske, så ville det vært dette: 

Se deg rundt. Se godt og lenge, helt til du ser et menneske, gjerne ungt, som forstyrrer deg. Som bryter med noe, som vekker uroen, fornemmelsen, følelsen. Kanskje er det en billedkunstner. En danser. Graffitiartist. En urban gartner, en som planter frø i byens veikanter. Kanskje er det en flyktning som snakker litt høyere. Eller en skribent som snakker litt lavere. En gründer uten begrensninger. En permakulturist, en doula, en homeopat, en fotograf. En sjaman, en forfatter, en ungdom som dropper ut av skolen fordi hun også har den følelsen. En som gjør ting du ikke kan plassere, ting du ikke forstår, ting uten navn. Kanskje er det en historieforteller som hjelper deg til å se Fortellingen om menneskene på en ny måte. Kanskje er det et menneske som står helt på utsiden av alt du gjenkjenner som systemer. Kanskje blir du irritert, provosert, kanskje blir du redd. Da er du på rett spor. 

Gå til uroen. Gå til mennesket som forstyrrer deg mest, som forstyrrer grunnfortellingen, som gjør det du ikke forventer. Gå til henne. Gå til ham. Gå til henne med følelsen, gå til ham med fornemmelsen. Gå til henne med ressursene og pengene, gå til ham med nettverkene og karrieren din. Og si «Hei!». «Her er jeg!». Det er alt. Det er alt som trengs. Du trengs. 

Noe må skje. Noe må endre på seg. Og det er nettopp det. Noe skjer. Noe endrer på seg. Ganske mye, faktisk. Og det er jeg glad for at du merker. Det industrielle, det mekaniske, det logiske, det teknologiske. Det tempoet. Den kunstige avstanden mellom mennesker, mellom menneske og natur. Alt det endrer seg nå. En ny fortelling tar form. En fortelling om å være forbundet, om helhet. Om sammenheng. Og den nye fortellingen tar raskest og mest kraftfullt form der hvor vi forstyrrer den gamle. Der hvor mennesker skaper rom for det uventede, det vakre, det som ikke gir mening. Fordi «mening» kan bare forholde seg til det du allerede vet. Men det vet du jo. Det kjenner du i mellomgulvet. I den følelsen som sier at noe skjer. Noe endrer seg. Og du vet hvordan.