Sammenhengsrevolusjonen

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg står på kjøkkenet og vasker en purre som jeg vet hvor har vokst, en av de aller siste til å komme opp av jorda i år. Ungene leker og jeg tenker på revolusjon. Den kommer ikke, revolusjonen jeg tenker på, den er her allerede. Sakte vokser den fram. Stille. Det er en varsom revolusjon, dette her. Men den er her. Den er her.

Jeg kjenner kvinner som jobber for naturlig fødsel. Bønder som jobber for naturlig mat. Ledere som jobber for naturlig lederskap. Terapeuter som jobber for naturlige relasjoner. Aktivister som jobber for naturlige systemer. 

Mennesker som jobber for sin naturlige måte å være menneske på.

Sakte, men sikkert, begynner de, som tidligere beveget seg helt ute på kanten av både mulighetene og systemene, å nærme seg midten. Det vil si midten finnes ikke, men det gjør vi. Og sakte, men sikkert, begynner vi å bli synlige for hverandre. 

Den følelsen fra barndommen, idet fantasien og leken og spontaniteten gav plass til mer og mer alvor og forventning, den følelsen som var vanskelig å uttale, men som nesten bestandig var der, den følelsen som helst ville rope, skrike, danse, hyle ut i et massivt kor av barnestemmer, gresshopper, ulver og ånder: 

Er dette alt? Er dette virkelig alt? 

Fordi vi kjente det inni oss at livet var så mye mer, at samtalen vi kunne ha med humlene var virkelig, at jorda var levende, at det var meningsløst å ta liv, absurd å forurense, perverst å stresse, galskap å glemme at det vi gjør mot andre, gjør vi også mot oss selv.

For meg var den følelsen mest av alt en følelse av sammenheng. Eller, egentlig blir det feil å kalle den en følelse, for det var mer noe jeg visste, kjente inni meg som et fundament, det var en forutsetning. Min forutsetning. Alt henger sammen med alt. 

Det er noe av det som er så spennende med å være i live i dag. Med å være levende i dag. Overalt kommer sammenhengen til syne, sammenhengen mellom fødende kvinner, bønder, ledere, terapeuter og aktivister. Sammenhengen mellom mennesker, mellom stillhet, hvile og handling. Sammenhengen mellom humler og ... oss.

Har du noengang tenkt på hva en fødsel egentlig betyr? Hva en purre har å fortelle? Hvordan en humle kan lære deg noe om livet?

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. En av grunnene til at jeg orker å fortsette, til at jeg igjen og igjen velger å være her, er at jeg begynner å huske sammenhengen igjen. Jeg husker at den finnes og at jeg finnes i den. At du finnes i den. Jeg husker det ikke hele tiden, men glimtvis. Og det er nok. Det er viktig. Betydningsfullt, vi er betydningsfulle, men i en annen målestokk enn den vi har lært å måle ting etter, ikke bedre, raskere, lengre, større. Ikke engang synlighet er viktig. Det er nesten umulig for et hode å forstå. Men sammenhengen jeg snakker om er ikke lineær, den krever et hopp ut av logikkens baner, den ber om å bli fornemmet, følt, erfart, opplevd, istedenfor å bli forstått. Den kan ikke forstås. Den kan leves.

Å leve i sammenhengen, å være sammen om det. Å være sammen. Sakte vokser det fram. Stille. En varsom revolusjon.