fred

Den eneste veien til fred


Det er vanskelig og vondt, 
men jeg innser at barna mine, 
når de slår hverandre i affekt, 
bare bruker et voldelig språk
som de har lært
av meg,
og at det ikke holder
å be dem om å ta seg til helvete sammen.
Den eneste veien til fred går
rett igjennom mitt eget minefelt
av nedarvet og nyhøstet smerte, 
og den veien må jeg gå, ja,
den veien må jeg gå. 
Men tro nå ikke på de gamle historiene
om ensomme vandringer
gjennom sjelens mørke natt, 
tro på meg når jeg sier at
lidelsens tid er forbi – 
det er tid for å møtes under morgensolen
og sammen gråte over spilt melk.

Det er greit. 
Det er greit.
Det er greit.

Føl det, kjenn det, sørg over det.
Sammen kan vi slippe det. 

Å være barn av mulighetenes hav –
og det er vanskelig og det er vondt, 
men jeg innser at barna mine venter på
meg.
 

Vi er alle flyktninger

I dag er det søndag og overskyet, og jeg kom til å tenke litt på hat. Det var kanskje intervjuet med Sigrid Bonde Tusvik som gjorde det, der hun snakker om alle hatmeldingene hun har fått i det siste. Det var jo veldig mye hat rettet mot bare ett menneske, tenkte jeg. Så mye at det må gå an å dele det på litt flere. Ja, jeg tenkte rett og slett at her må jeg kunne bidra litt. 

Jeg er nemlig veldig for innvandring. Jeg synes vi skal ta imot mange, mange flere. Kanskje hundre tusen. Eller fem hundre tusen. Minst. Mye mer innvandring. 

Eller, det jeg mener er at jeg er veldig for innvandrere. Det er fordi de er mennesker. 

Jeg er også for fred. Og jeg opplever at fred begynner med meg selv. I går ventet jeg litt for lenge med å spise frokost, så da minstemann i familien ville ha brunost på brødskiven, og ikke honning slik han først hadde bedt om, kastet jeg hele skiven i veggen, med honning og smør og et høyt, sint brøl. Guttungen begynte å gråte og jeg følte meg dum og liten og ganske krigersk. Ofte synes jeg fred er skikkelig vanskelig, men den begynner like fullt med meg selv og min egen smerte. 

Jeg er for å dele. På alt. Norge, verden, maten, pengene. Naturen deler med oss og da burde vi også kunne dele med hverandre. Eiendomsrett, landegrenser, mitt og ditt og bare tull. Vil du sove på sofaen min? Du er alltid velkommen. Og om det blir kaldt kan vi varme hverandre.

Jo, jeg er også for virkeligheten. Og for meg ser virkeligheten slik ut: Nå har vi vært redde veldig, veldig lenge. Vi har vært redde for hverandre, for oss selv og for virkeligheten slik den hele tiden beveger seg, og vi har vært så ute av stand til å leve med det at vi har skapt samfunn etter samfunn og krig etter krig. Denne frykten driver oss til folkemord og nabokrangel, netthat og et voksende byråkrati, honningsøl på veggen og stengte landegrenser. Sammenlignet jeg akkurat helt villt forskjellige ting? Ja, det gjorde jeg. For jeg har det i meg å kunne delta i alt jeg har nevnt og mer. Det finnes ingen forskjell på meg og IS og nettroll og en redd femåring. Vi er mennesker. Og vi er redde. Og istedenfor å holde hverandre slik vi selv trenger å bli holdt, istedenfor å øve oss på å gå nærmere frykten og dermed gjennomskue den i fellesskap, istedenfor å innrømme at vi ikke vet og at ja, vi er redde, så velger vi den aller letteste vei. Det er din skyld. Drittunge, flyktningfaen, horefitte. Dø, så slipper jeg å ha det så vondt.

Jeg er også for homofile og nedrusting og borgerlønn og den voldsomt voksende bølgen av antikapitalistisk, småskala, grønn, rosa aktivisme som ikke kan beskrives som annet enn en massiv dreining vekk fra det mekanistisk-patriarkalske verdensbildet og mot intet mindre enn naturen, kjærligheten og den store, vakre sammenhengen. Men det er en annen historie.

Her er det med andre ord nok å hate. Og nok å elske. Jeg begynner med meg selv. Og så femåringen. Og så deg, og trollene og flyktningene og verden og havet og døden. Ja, jeg blir redd. Det er da jeg trenger deg som mest.

Meditasjon er livsfarlig!

Activism.jpg

Mediterer du? Synes du Mindfulness er spennende? Observerer du pusten din og deg og livet? Og er du klar over hvor farlig det er?

På vei inn til et travelt kontor i dag tidlig kastet jeg tilfeldigvis et blikk bort på resepsjonisten. Hun satt der for seg selv og så rimelig miserabel ut. Jeg vet ikke hvorfor hun hadde det slik, men foran henne stod det en dataskjerm, en slik resepsjonister og andre mennesker gjerne har. Skjermspareren viste et nusselig bilde av to små valper som sov mens den ene holdt rundt den andre. "Just be here now", sto det skrevet på bildet, og innbød til smeltende hjerter og sukkersøt meditasjon. 

Jeg elsker å meditere! Følelsen av å komme tilbake i kroppen min, følelsen av å være tilstede, våken og beredt for alt hva livet og jeg byr på. Noen ganger tilbaketrukket og observerende med dyp pust, andre ganger med full gass inn i direkte og hudløs erfaring. Meditasjon er en fin fin metode, men aller mest et bilde på det å være i livet. For meg er alt meditasjon. Kan jeg være her nå? Og nå? Kan jeg bli her, si ja? Si JA til det som er og måtte oppstå inni meg?

Samtidig er meditasjon livsfarlig, kanskje noe av det farligste som finnes. Meditasjon kan nemlig være en svært effektiv form for søvn. Nei, ikke søvn, søvn

Når du på 34. året sitter der foran PC-skjermen med den samme følelsen av at egentlig, egentlig ville jeg ha brukt livet mitt på å fylle lerretter med maling i alle farger, men.

Når du lar vg.no og TV2-nyhetene fylle deg med søppel som de påstår er virkeligheten og det eneste valget vi har er å holde ut til reklamepausen kommer, og du tenker at de har rett, for hva kan vel én person utgjøre av forskjell.

Når du lar deg selv og sjelen din og alt det fantastiske du bærer inni deg misbrukes, og holdes nede av fortiden og samboeren og sjefen og produktiviteten og systemene – og det nå, nå når verden trenger deg så dyrebart.

Meditasjon er livsfarlig når det brukes som en metode for å slippe å føle. Akkurat som TV og Netflix og heroin og ideologi og så mye annet som vi fyller oss med, og lar oss fylle av, istedenfor å komme til syne som de sårbare og uendelig kraftfulle menneskene vi er.

De sosiale opprørsbevegelsene Occupy Wall Street og Indignados i Spania fikk stor inspirasjon fra en pamflett, skrevet av den gamle franskmannen og motstandskjemperen Stéphane Hessel. "Bli sint!", het den, og oppfordrer til ikkevoldelige og fredfulle protester mot de massive sosiale forskjellene i verden i dag. 

Jeg ser meditasjon og indre arbeid som en vei til fred – av så mange årsaker. En av de viktigste er at det setter oss i kontakt med kroppen og følelsene. I kroppen og følelsene ligger ikke bare visdommen, men også ressursene og kraften vi alle har til å ta valg som er riktige for oss. Riktige for hverandre. Riktige for planeten vi bor på. Uavhengig av hva vi tenker om det: Vi henger sammen. Det som er godt for deg, vil nå og for alltid også være godt for meg. 

Så mediter, min venn. 
Mediter, og bli aller helvetes sint. 
Bli glad. 
Bli fyllt av lykke og ekstase. 
Bli stille. 
Bli deg.