her

Det er deg vi vil ha


Hei, du som ligger og dør
Hei, du som plutselig husker
Du som danser, du som blør

Hei, du min nye venn
Hei, du jeg ikke kjenner fra før
Du som venter på deg selv igjen

Det er her du er
Tiden er her nå
Ikke for ditt sinne
Ikke for din frykt
Alt som er stygt
Som du har stengt inne
Ikke for å stikke
Ikke for å gjemme
Alt du vil glemme
Som et forsøk på å vinne
Vinne hva da?

Kampen er over
Det er deg vi vil ha
Som hun du er, han du er
Den du er, hvem du enn er
Det er ikke noe å vinne
Ikke noe å finne
Bare deg
Bare meg
Takk for at du er
Her

 

Søndagsanfølt

Jeg tror ikke så veldig på Gud. Opplevelsen av det guddommelige tar på en måte all plassen troen kunne ha hatt. Man kunne sagt at jeg ikke har tid til å tro. Men det handler ikke egentlig om tid. Eller om tro. Det handler om et liv fullt av mirakler. En kropp som strekker seg i sengen hver morgen. To levende barn. Et innvendig mørke som blir til lys når jeg nærmer meg. Det handler om kraft som kommer nedenfra og ovenfra, på tvers av all logikk og teori, det handler om kjærlighet og hjelpeløshet og alt det som venter på å oppstå. Alt det som oppstår, når jeg gir opp. Puster dypt og omfavner ventingens alkymi. Det handler om deg, hver gang jeg ser universets følsomhet i øynene dine. Det handler om hver gang vi lukker dem. Og åpner dem. Og lukker dem. Guddommelige øyeblikk. Hellig pust. Gud er her. Her er vi.