kjærlighet

Den eneste veien til fred


Det er vanskelig og vondt, 
men jeg innser at barna mine, 
når de slår hverandre i affekt, 
bare bruker et voldelig språk
som de har lært
av meg,
og at det ikke holder
å be dem om å ta seg til helvete sammen.
Den eneste veien til fred går
rett igjennom mitt eget minefelt
av nedarvet og nyhøstet smerte, 
og den veien må jeg gå, ja,
den veien må jeg gå. 
Men tro nå ikke på de gamle historiene
om ensomme vandringer
gjennom sjelens mørke natt, 
tro på meg når jeg sier at
lidelsens tid er forbi – 
det er tid for å møtes under morgensolen
og sammen gråte over spilt melk.

Det er greit. 
Det er greit.
Det er greit.

Føl det, kjenn det, sørg over det.
Sammen kan vi slippe det. 

Å være barn av mulighetenes hav –
og det er vanskelig og det er vondt, 
men jeg innser at barna mine venter på
meg.
 

Heia folk!

Hei der, du unge lærer. Heisann, gamle skuespiller. Hei kundebehandler på NAV, slitne førtidspensjonist, spretne komiker. Hallo du, du som ikke har jobb. Du som ikke vil ha jobb, du som kjenner at verden ikke har plass for deg. Og hei, flyktning, hva enn du flykter fra.

Heia høyesterettsjustitiarius, drosjesjåfør, barnehageassistent, grisebonde, heia reklamemann. Flyvertinne. Student. Hei du som har det vondt. Du som har det godt. Heisann, forlagssjef og vaskehjelp, billedkunstner og tollbetjent. Hei.

Hallo du menneske. Hvordan har du det i kveld? Hvordan kjennes det å være deg?

Er det vondt eller godt,
søtt eller surt,
er du mot det eller for det,
er du her? Er du her?

En gang ble du født, og en gang skal du dø. Du hadde en barndom. En ungdom. Et liv. Langt, kort, kanskje har det kjentes lengre enn det egentlig er. Kanskje har du ikke kjent så mye etter, kanskje har noe hendt, en gang, noe som ikke skulle ha hendt men så, plutselig, var det forbi. Det vil si, livet har vi jo med oss, på et vis. 

Jeg skriver bare for å si hei. Ikke for å si at du bør gjøre noe, få til noe, bli til noe annet. Ikke for å gi deg et godt råd på veien. Jeg har ikke noen gode råd å gi. Jeg er bare et helt vanlig menneske, jeg også. Tror jeg har kontroll på noen områder. Fullstendig hjelpeløs på andre. Trøtt nesten hver morgen. Og hver kveld. Liker mat. Synes mange ting i livet er vondt og vanskelig, og prøver ofte å dytte ansvaret over på noen jeg kjenner. Men jeg liker folk. 

Derfor skriver jeg. Ikke for å endre på noen ting, egentlig. Bare for å si hei. Her er jeg. Og der er du. Vi er rare. Ganske fine. Vi er folk. Det er fint. Takk for det, du. Takk for deg.

Hei!

 


Den 7. desember kommer mitt første album ut. "Trust" er en samling engelske dikt, tonesatt med sang av Marianne Moen Bergli. Her kan du bestille CDen, og på asmundandmarianne.com kan du sniklytte på det første sporet!

Er du her?

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg tenker på sønnen min som ikke er i form og som ikke har vært det på en stund, og så tenker jeg på det øyeblikket i dag tidlig da jeg så krøllene hans, det var kanskje lyset eller stjernene eller kaffen jeg ikke hadde drukket nok av, det var kanskje selve livet som stakk innom en torsdagsmorgen på Nesodden for å si Nå, Nå, Åsmund, Nå, pappa, Nå. Så kjente jeg ham. Inni hjertet, inni magen, på den måten som ikke kan beskrives med ord, men bare snubles inn i med full kraft slik at det gjør innmari vondt og innmari godt i ett og samme innpust og jeg tenkte, Nå.

Og jeg kjenner hvor vanskelig det har vært for meg å bli pappa. Eller, det er lett. De ber oss jo bare om å være her. Hei, pappa, kan du være her sammen med meg? Nå og nå og nå og nå? Og det vil jeg jo, det er jo hele poenget, det er jo bare det jeg vil, men. Men. Da må jeg også være sammen med meg selv. Og det er vanskelig. 

Det som er lett er å sjekke mail og løpe fort og planlegge middag og sjekke mail og sjekke face og tenke på verden og flyktningene og politikk og det jeg skal gjøre i morgen og alt jeg skal få til og den tingen jeg ikke burde ha sagt og hvordan jeg kan løse det at jeg tenker så mye og det hun sa som var skikkelig teit og den følelsen den gangen de stengte meg inne og ikke ville slippe meg ut og jeg var for redd til å si noe eller gjøre noe annet enn å vente på at det skulle gå over og sjekke mail og sjekke face og stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike, mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting, åh det siste der var fra en CC Cowboys låt, eller var det Dum Dum, og hva hvis alle bare tar seg sammen, og krig, jeg lurer på det kjennes å være på flukt, sjekke mail, sjekke face.

Det som er vanskelig er å være her. Men det er dét sønnen min trenger. Og jeg. Og verden som sådan. Hvis vi ønsker å bli friske. Nå, pappa. Nå, Åsmund. Nå, min elskede venn. 

Nå. Nå er jeg her.

 

Søndagsanfølt

Jeg tror ikke så veldig på Gud. Opplevelsen av det guddommelige tar på en måte all plassen troen kunne ha hatt. Man kunne sagt at jeg ikke har tid til å tro. Men det handler ikke egentlig om tid. Eller om tro. Det handler om et liv fullt av mirakler. En kropp som strekker seg i sengen hver morgen. To levende barn. Et innvendig mørke som blir til lys når jeg nærmer meg. Det handler om kraft som kommer nedenfra og ovenfra, på tvers av all logikk og teori, det handler om kjærlighet og hjelpeløshet og alt det som venter på å oppstå. Alt det som oppstår, når jeg gir opp. Puster dypt og omfavner ventingens alkymi. Det handler om deg, hver gang jeg ser universets følsomhet i øynene dine. Det handler om hver gang vi lukker dem. Og åpner dem. Og lukker dem. Guddommelige øyeblikk. Hellig pust. Gud er her. Her er vi.

Vi er alle flyktninger

I dag er det søndag og overskyet, og jeg kom til å tenke litt på hat. Det var kanskje intervjuet med Sigrid Bonde Tusvik som gjorde det, der hun snakker om alle hatmeldingene hun har fått i det siste. Det var jo veldig mye hat rettet mot bare ett menneske, tenkte jeg. Så mye at det må gå an å dele det på litt flere. Ja, jeg tenkte rett og slett at her må jeg kunne bidra litt. 

Jeg er nemlig veldig for innvandring. Jeg synes vi skal ta imot mange, mange flere. Kanskje hundre tusen. Eller fem hundre tusen. Minst. Mye mer innvandring. 

Eller, det jeg mener er at jeg er veldig for innvandrere. Det er fordi de er mennesker. 

Jeg er også for fred. Og jeg opplever at fred begynner med meg selv. I går ventet jeg litt for lenge med å spise frokost, så da minstemann i familien ville ha brunost på brødskiven, og ikke honning slik han først hadde bedt om, kastet jeg hele skiven i veggen, med honning og smør og et høyt, sint brøl. Guttungen begynte å gråte og jeg følte meg dum og liten og ganske krigersk. Ofte synes jeg fred er skikkelig vanskelig, men den begynner like fullt med meg selv og min egen smerte. 

Jeg er for å dele. På alt. Norge, verden, maten, pengene. Naturen deler med oss og da burde vi også kunne dele med hverandre. Eiendomsrett, landegrenser, mitt og ditt og bare tull. Vil du sove på sofaen min? Du er alltid velkommen. Og om det blir kaldt kan vi varme hverandre.

Jo, jeg er også for virkeligheten. Og for meg ser virkeligheten slik ut: Nå har vi vært redde veldig, veldig lenge. Vi har vært redde for hverandre, for oss selv og for virkeligheten slik den hele tiden beveger seg, og vi har vært så ute av stand til å leve med det at vi har skapt samfunn etter samfunn og krig etter krig. Denne frykten driver oss til folkemord og nabokrangel, netthat og et voksende byråkrati, honningsøl på veggen og stengte landegrenser. Sammenlignet jeg akkurat helt villt forskjellige ting? Ja, det gjorde jeg. For jeg har det i meg å kunne delta i alt jeg har nevnt og mer. Det finnes ingen forskjell på meg og IS og nettroll og en redd femåring. Vi er mennesker. Og vi er redde. Og istedenfor å holde hverandre slik vi selv trenger å bli holdt, istedenfor å øve oss på å gå nærmere frykten og dermed gjennomskue den i fellesskap, istedenfor å innrømme at vi ikke vet og at ja, vi er redde, så velger vi den aller letteste vei. Det er din skyld. Drittunge, flyktningfaen, horefitte. Dø, så slipper jeg å ha det så vondt.

Jeg er også for homofile og nedrusting og borgerlønn og den voldsomt voksende bølgen av antikapitalistisk, småskala, grønn, rosa aktivisme som ikke kan beskrives som annet enn en massiv dreining vekk fra det mekanistisk-patriarkalske verdensbildet og mot intet mindre enn naturen, kjærligheten og den store, vakre sammenhengen. Men det er en annen historie.

Her er det med andre ord nok å hate. Og nok å elske. Jeg begynner med meg selv. Og så femåringen. Og så deg, og trollene og flyktningene og verden og havet og døden. Ja, jeg blir redd. Det er da jeg trenger deg som mest.