menneskelivet

I dag lærer jeg om sorg


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er stille, jeg hører regnet, jeg ser ut på tankestrømmene som flyter. Nå er det viktig å slå hardt tilbake, nå er det viktig å sørge. Nå er det viktig. Er det viktig? Hvordan vet vi hva som er viktig nå? Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Føler meg tom og mørk, føler min egen krig, min egen kamp. Kjæresten min fikk skylda i går, det var hennes skyld at jeg hadde det vondt. Jeg la meg uten å si god natt. Eller, jeg skrev det på en lapp, med et hjerte, men jeg mente det ikke egentlig. Det er min krig, min hevn. Ta den du, fordi du går rundt her og er deg. Ta den du, fordi livet har lært meg å skylde på deg. Så faller bombene, og treffer barna. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kan jeg sørge over mitt eget mørke, kan jeg tenne lys for den delen av meg som med sprengstoffbelter forbanner smerten? Kan jeg møte stemmen i meg som, igjen og igjen, nærmest som et mantra, roper at jeg ikke hører til, at jeg ikke fortjener å være her, at jeg ikke er nok? 

Jeg vil lære meg å sørge, jeg vil lære meg å gråte. Jeg vil huske tilhørighetens drøm. Her er jeg. Her hører jeg til. Her er jeg innfødt, her fødes jeg på ny, øyeblikk for øyeblikk, her blør jeg, her dør jeg. Her hører jeg til. 

Det er nok, jeg er nok. Min smerte er min smerte, men verden har aldri lært meg å sørge over den, over avstanden til meg selv og jordlaget som møter mine føtter. Over avstanden til deg. 

Verdenssmerten, verdenssorgen. I dag lærer jeg om sorg. 

I sorgen møter jeg deg. Vi er
Sammen.

 

Heia folk!

Hei der, du unge lærer. Heisann, gamle skuespiller. Hei kundebehandler på NAV, slitne førtidspensjonist, spretne komiker. Hallo du, du som ikke har jobb. Du som ikke vil ha jobb, du som kjenner at verden ikke har plass for deg. Og hei, flyktning, hva enn du flykter fra.

Heia høyesterettsjustitiarius, drosjesjåfør, barnehageassistent, grisebonde, heia reklamemann. Flyvertinne. Student. Hei du som har det vondt. Du som har det godt. Heisann, forlagssjef og vaskehjelp, billedkunstner og tollbetjent. Hei.

Hallo du menneske. Hvordan har du det i kveld? Hvordan kjennes det å være deg?

Er det vondt eller godt,
søtt eller surt,
er du mot det eller for det,
er du her? Er du her?

En gang ble du født, og en gang skal du dø. Du hadde en barndom. En ungdom. Et liv. Langt, kort, kanskje har det kjentes lengre enn det egentlig er. Kanskje har du ikke kjent så mye etter, kanskje har noe hendt, en gang, noe som ikke skulle ha hendt men så, plutselig, var det forbi. Det vil si, livet har vi jo med oss, på et vis. 

Jeg skriver bare for å si hei. Ikke for å si at du bør gjøre noe, få til noe, bli til noe annet. Ikke for å gi deg et godt råd på veien. Jeg har ikke noen gode råd å gi. Jeg er bare et helt vanlig menneske, jeg også. Tror jeg har kontroll på noen områder. Fullstendig hjelpeløs på andre. Trøtt nesten hver morgen. Og hver kveld. Liker mat. Synes mange ting i livet er vondt og vanskelig, og prøver ofte å dytte ansvaret over på noen jeg kjenner. Men jeg liker folk. 

Derfor skriver jeg. Ikke for å endre på noen ting, egentlig. Bare for å si hei. Her er jeg. Og der er du. Vi er rare. Ganske fine. Vi er folk. Det er fint. Takk for det, du. Takk for deg.

Hei!

 


Den 7. desember kommer mitt første album ut. "Trust" er en samling engelske dikt, tonesatt med sang av Marianne Moen Bergli. Her kan du bestille CDen, og på asmundandmarianne.com kan du sniklytte på det første sporet!

Lyden av en mur som faller

Jeg lurer på hva en statsminister koster. En konge. En lærer, en PR-rådgiver, en flyktning, en geitebonde. Jeg lurer på hva mennesker koster som ikke har en tittel, har en jobb, har en kropp som vil være med på å løpe enda fortere. Jeg lurer på hva det koster – når man ligger og skal dø – å ha blitt målt og veid og talt gjennom en langt liv. Hvordan kjennes det egentlig å være del av en statistikk? Kan det kjennes? 

Hvor dyrt er et kyss? Hvor rimelig kan omsorg gis? Et dikt? En våken natt full av angst? 

Hvor lenge kan en menneskehet kle seg opp i stive klær, bare for å oppfylle gamle forventningers forventninger til hvordan det en gang var tenkt at slik burde det hele så absolutt bli? 

Jeg har én forventning. Et håp, en dirrende følelse av det som kommer, fordi det allerede er. Her. 

Det skjelvende trykket i mellomgulvet når jeg sitter med min egen frykt. Når jeg lar meg selv føle den, når jeg har mennesker rundt meg som holder meg i den, og ikke slipper meg med blikket før kroppen min har følt seg ferdig. Fri pust og saltvann på tunga. Jeg trengte ikke bære den, trengte ikke holde den, trengte ikke være så redd. Men jeg var det. Jeg var redd. Jeg trengte beskyttelsen, grensene, de tykke murene rundt et åpent hjerte. Jeg trodde jeg ville forsvinne om jeg slapp følelsen ut. Og deg inn. 

Men åpne hjerter vokser. Det er dét de gjør.

Åpne hjerter. Vokser.

 

Er du her?

Foto: Birgitta Eva Hollander

Foto: Birgitta Eva Hollander

Jeg tenker på sønnen min som ikke er i form og som ikke har vært det på en stund, og så tenker jeg på det øyeblikket i dag tidlig da jeg så krøllene hans, det var kanskje lyset eller stjernene eller kaffen jeg ikke hadde drukket nok av, det var kanskje selve livet som stakk innom en torsdagsmorgen på Nesodden for å si Nå, Nå, Åsmund, Nå, pappa, Nå. Så kjente jeg ham. Inni hjertet, inni magen, på den måten som ikke kan beskrives med ord, men bare snubles inn i med full kraft slik at det gjør innmari vondt og innmari godt i ett og samme innpust og jeg tenkte, Nå.

Og jeg kjenner hvor vanskelig det har vært for meg å bli pappa. Eller, det er lett. De ber oss jo bare om å være her. Hei, pappa, kan du være her sammen med meg? Nå og nå og nå og nå? Og det vil jeg jo, det er jo hele poenget, det er jo bare det jeg vil, men. Men. Da må jeg også være sammen med meg selv. Og det er vanskelig. 

Det som er lett er å sjekke mail og løpe fort og planlegge middag og sjekke mail og sjekke face og tenke på verden og flyktningene og politikk og det jeg skal gjøre i morgen og alt jeg skal få til og den tingen jeg ikke burde ha sagt og hvordan jeg kan løse det at jeg tenker så mye og det hun sa som var skikkelig teit og den følelsen den gangen de stengte meg inne og ikke ville slippe meg ut og jeg var for redd til å si noe eller gjøre noe annet enn å vente på at det skulle gå over og sjekke mail og sjekke face og stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike, mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting, åh det siste der var fra en CC Cowboys låt, eller var det Dum Dum, og hva hvis alle bare tar seg sammen, og krig, jeg lurer på det kjennes å være på flukt, sjekke mail, sjekke face.

Det som er vanskelig er å være her. Men det er dét sønnen min trenger. Og jeg. Og verden som sådan. Hvis vi ønsker å bli friske. Nå, pappa. Nå, Åsmund. Nå, min elskede venn. 

Nå. Nå er jeg her.